Presten Knud Leem utgir en bok som beskriver hvordan samene i Finnmark lever, bor og spiser

I år utkommer boken Beskrivelse over Finnmarkens Lapper. Forfatteren er presten Knud Lem, som allerede lenge har stått som den viktigste kjenneren av samisk språk og kultur i Danmark-Norge. Han er en ivrig tilhenger av Thomas von Westen og hans misjonsvirksomhet i Finnmark, og har selv virket som misjonær blant samene i over 10 år.

en tiden han var i Finnmark til å gjøre språklige og etnografiske studier. I 1748 ga Leem ut den første samiske grammatikk på norsk: og i 1752 ble ham professor og styrer av det nyopprettede Seminarium Lapponicum i Trondheim. Men da Leem ga ut sin samiske grammatikk hadde han også ferdig manuskriptet til en beskrivelse over Finnmark. Collegiet i København ønsket imidlertid at han skulle ta bort alt det topografiske stoffet,og dessuten oversette verket til latin. Særlig oversettelsen virket avskrekkende på Leem, og arbeidet ble liggende uttrykt i henimot 20 år.

Men for en syv års tid siden tok Missionscollegiet opp igjen planen om å få verket utgitt, og i dette arbeidet har biskop Gunnerus vært den drivende kraften. Etterhvert som kapitlene nå forelå oversatt, er de blitt sendt til København og forsynt med anmerkninger av Gunnerus. Og i år kommer altså verket ut.

Utgaven blir trykt i kvartformat med hver side delt i to spalter, den ene med dansk, den andre med latinsk tekst. Dessuten fulgte som tilllegg 100 kobberstikk og E. J. Jessens avhandling: “Om de norske Finners og Lappers hedenske Religion”.

Setningene er lange med hyppige innskudd og parenteser. Til stadighet avbryter forfatteren seg selv ved enten å rose kongen eller Thomas von Westen eller med innskudd om sin egen uverdighet særlig som prest og misjonær. Dette er en skrivemåte i tidens ånd, og forfatterens grundige kjennskap til samene gjør at han i 23 store kapitler kan ta for seg samenes liv og levesett trekk for trekk.

Han beskriver samenes klær fra innerst til ytterst, deres mat og deres redskaper. Beskrivelsen av samenes boliger er for eksempel så inngående at man kunne bruke den som byggebeskrivelse. Intet har forekommet Leem uvesentlig av samenes liv. Han forteller om deres fiske og fangstmetoder, om deres sykdom så vel som om deres manerer. Tilslutt tar han for seg samenes trolldom og overtro.

For Leem er hovedsaken å gi et korrekt bilde av samene. Han er oppmerksom på at mye av det som har vært skrevet om dem tidligere, har vært feilaktig og nedsettende, og han lar ingen anledning gå fra seg til å slå ned på disse uetterrettlighetene.

De 100 kobberstikkene som følger med boken er saklige, og slutter seg i detalj til bokens tekst. Denne gjennomførte sakligheten gjør boken populær i samtiden, og den kommer til å bli regnet som et betydelig etnografisk kildeskrift helt opp til våre dager.

Han beskriver samenes husgeråd slik: De har ingen stoler, bord eller benker. Noe få gryter, kopperkjele, treskåler og trefat som er laget av knorter som vokser på bjørketrær. Noen enkelte har han sett tinnfat, og skjeer laget av horn. Noen rike bruker sølvskjeer. Grytene har ikke føtter, og gulvet består av riskvister. Krokene over ilden er hos sjøsamene laget av tre, mens hos fjellsamene er de av jern. Salt blir oppbevart u et lammeskinn.

I bokas sjuende kapittel skriver Leem om hva samene spiser og drikker. Den vanligste kosten er frossen reinmelk blandet med krøkebær, innfrosset i en reinsdyrmage. Dette brukes som vinterproviant, skriver han.  Etter behov skjæres store stykker som blir hugget i mindre biter, og deretter spist med fingrene. Fjell-lappene lager smør av reinsdyrmelk. Dette smøret er ikke så fedt som den som blir laget av kumelk, kan han fortelle.

En samisk familie spiser sore mengder reinsdyrkjøtt; en stor familie kan for eksesmpel spise en til to reinsdyr i uken.

Både sjøsamene og fjellsamene koker suppe av vann og mel, kan Leem fortelle. Den blander de med talg. Talgen oppbevarer de i en involl som blir kalt for en Doggie. Små stykker av fersk kjøtt legges i suppen for å få den kraftigere. Dessuten lager fjellsamene og noen ganger også sjøsamene en suppe som de kaller Vuorramaelle. Den består av vann, blod, talg og litt mel. Når suppen skla lages hugger man biter av den frosne blodet om soppbevares i en reinsdyrmage. Denne suppen spises daglig mot middagstid.

Sjøsamene holder kyr, sauer og geiter, men de spiser også kjøtt fra bjørn, oter og selv. Derimot spiser de ikke svinekjøtt. De sjøsamiske kvinnene lager smør av fløten. Hun sitter på jorden med en stor skål med fløte og melk som hun rører om i med hendene til det danner seg smør. Noen ganger lages det brød, det bruke kunn vann og rugmel. Brødene stekes på glørne.

Det spises store mengder tørrfisk, kan Leem fortelle. Først blir den banket, og deretter dyppet i tran før den fortæres i rå tilstand. Denne retten serveres også til små barn, og på de måten vender de seg til tran. I mangel av annen tørrfisk pleier samene å steke tørre fiskehoder og tørre fikerygger på glørne. Denne fisken skal være litt rødfarget inne vedd benene. Det brukes også store mengder med selskpekk som skjæres i lange strimler og kokes sammen med fisken i en gryte.

Til hvert måltid drikkes store mengder tran. Og for å lette fødselen får gravide kvinner tran å drikke.

Det stekes også fersk fisk på bålet- I buken på fisken fyller man fiskelever. Når fisken er ferdig stekt er fikeleveren ennå rå. Da tar man en glødende setin fra bålet og plasserer den i buken på fisken sammen med leveren, og slik blir den kokt.

En annen rtt er kokt fiskelever som det røres i slik at det blir en grøt av den. Deretter blander man inn krøkebær, før man spiser det hele med skje. Denne retten spises uten brød til.

Frukt og grønnsaker blir ikke brukt. Men som en erstatning spiser samene kvann, -- ikke roten, men urten selv. De spiser den ofte rå, men også stekt på glørne, eller kokt sammen med melk.

Ikke for å bli mett, men for smakesn skyld spises også den tynne hinnen som sitter mellom barken og vednde på furu- og bjørketrær. Noen spiser denne rå, men andre lar den henge til tørk i røyen, og dypper den i tran før den fortæres.

Den daglige drikken er iskaldt vann med snø i. Inne i hytta til en sjøsame eller teltet til en fjellsame står en kobberkjele med snø blandet med vann, og en øse. Den bruker man til å drikke med når man er tørst.

Avslutningsvis skriver Leem at det ikke er konens, men mannens jobb å lage mat.

Og han skriver: "Hos av denne elendige og efter formodning usunne spise ere dog Finnmarkes Lapper friske og sunde."