Erik Skram sender sin nye roman til Georg Brandes og håper å få den anmeldt

Erik Skrams roman Gertrude Colbjørnsen utkommer i København. Samme dag disputerer Edvard Brandes. Erik sender straks boken til Georg Brandes i Berlin med forsikringer om at den er forankret i den store mesterens råd og inspirasjon.

Han håper Georg vil anmelde den så snart som mulig.

Offentligheten venter også spent på romanen, man husker godt den pinlige affæren med debuten Herregaardsfolk.

Gertrude Colbjørnsen utspiller seg på 1860-tallet. Krigen i 1864 bryter ut, og hovedpersonen er en kunstner som melder seg som frivillig soldat, selv om han er dypt knyttet til sin elskede Gertrude. Gertrude elsker også kunstneren, men gifter seg med en advokat.

På bryllupsnatten får hun sitt livs sjokk og føler seg nærmest voldtatt av sin ektemann. Men hun kan ikke forlate ham, for ham er en viktig person for hennes far, som står på konkursens rand. Kunstneren blir såret i krigen og får benet amputert. Han sender bud etter Gertrude, som kommer på besøk og blir så opprevet ved synet av sin elskede at hun faller om og aborterer på stedet. Kunstneren overlever, men kommer ikke over at hans elskede har sveket ham til fordel for advokaten. Hun har valgt å gifte seg for å hjelpe faren. Kunstneren blir syk av kjærlighetssorg, men har likevel et forhold til en tidligere sykepleierske på hospitalet han har vært innlagt på.

På dette punktet har Erik utelatt et avsnitt om dette sideforholdet for å forklare kunstnerens problemer ut fra tidens dobbeltmoral. Etter to år med sjelekvaler bestemmer kunstneren i boken seg for å reise til Syden. Erik skal selv etter mange år komme til å understreke at formålet med boken var å få innprentet i leserens sinn de ideale livsverdier og pliktbegreper.

Kort etter utgivelsen kaster den konservative pressen seg over boken i lange artikler som begynner på avisenes førstesider. Man kritiserer handlingens manglende sammenheng, blant annet det faktum at Gertrude fortsetter å være totalt uskyldig gjennom hele handlingen, selv om hun kjenner på fryden og konsekvensen med å nærme seg den erotiske utstrålingen til kunstneren.

Man syns dessuten at handlingen er uanstendig på grunn av en scene der Gertrude finner glede i å betrakte noen nakne, badende bønder på stranden. Man finner dessuten en blasfemisk tendens i boken. Erik blir lyst i bann både politisk og litterært. Heller ikke Georg Brandes er helt fornøyd, selv om han i et brev i vennlige ordelag roser boken. Han mener Erik må utvide sin horisont og slutte å spille på bare én streng.

På denne tiden er Erik på besøk hos onkel Mozart Waagepetersen i Rosenvænget, og kommer i krangel med ham. Han er i ferd med å bli en fremmed i sitt eget miljø. Det fins ikke lenger noen vei tilbake til hans borgerlige herkomst. Heretter retter han seg mer og mer mot journalistikken.