Erik Skram utgir romanen Gertrude Colbjørnsen. Den handler om en ung kvinne som blir gift med en mye eldre mann.

Erik Skram utgir denne våren sin andre roman, Gertrude Colbjørnsen. Den er i grunnen en slags utvidelse av hans debutroman Herregaardsbilleder, og den skal komme til å gjøre voldsomt inntrykk på Amalie Müller, som leser den omtrent samtidig som den utkommer.

Om tre år, når de to har truffet hverandre, skal hun komme til å beskrive sin reaksjon på boken slik:

"Jeg glæder mig umådelig til at læse Gertrude om igjen. Tænk, jeg har ikke se’t den, siden dengang i Fr.hald, med det samme den var udkommen. Og som jeg dengang var betaget af den! Jeg mindes ikke at nogen bog har gjort det indtryk på mig. Jeg kunde i lang tid ikke tænke på andet.»

I romanen skriver Erik videre på det som var forhistorien til Herregaardsbilleder: om hvordan det kan skje at en ung pike kan bli gift med en mann hun ikke elsker, og uten at hennes nærmeste, som alle vil henne vel, skrider inn og forhindrer det.

Opprinnelig har romanen hatt et ekstra første kapittel, som er blitt kassert. Det har antakelgi skjedd etter råd fra Georg Brandes, som har diskutert romanen med Erik mens den har vært var under arbeid, og som kanskje synes at dens angrep på religiøs oppdragelse er i overkant provoserende. Kapitlet gir et medfølende bilde av den lille Gertrudes liv og oppdragelse til hun blir 16 år gammel, og forklarer hvordan hun er blitt som hun er - det er en mangel ved romanen at det er blitt utelatt.

I den trykte utgaven møter leseren Gertrude som en livlig og inntagende ung pike, som er blitt oppdratt av en kjærlig, men strengt religiøs tante og en vennlig, men fraværende far; hennes oppdragelse har gått ut på å beholde henne "ren", det vil si uvitende om nesten alt og ute av stand til å gjøre seg opp sin egen mening eller handle deretter. Alle forelsker seg i henne, men hun sier muntert nei til alle - det betyr ingenting for henne. Så kommer Advokat Feddersen, ca. 20 år eldre, en alvorlig og velmenende herre som livet har skuffet; han har hatt en ulykkelig barndom, har fridd to ganger og fått kurven, så nå ser det ut til at han tenker at livet skylder ham litt medgang. Han forelsker seg i Gertrude, får lov av den forfjamsede faren hennes til å fri, og overrumpler henne i den grad at hun sier ja.

Romanen har en allvitende forteller som fokuserer på Gertrudes følelser, og de neste kapitlene av romanen går ut på å vise hvordan denne feiltakelsen, hennes ja, setter seg fast til tross for "stikkende ubehag" på flere sider.

Reaksjonene er iakttatt med fint psykologisk blikk: tanten, som ser i den eldre mannen en trygg og stabil beskytter, helt anderledes enn de lettsindige unge med farlige meninger; faren, som vet at noe er galt, men er engstelig for å blande seg opp i det pga. sine tidligere erfaringer med Gertrudes ulykkelige mor; venninnen fru Winge, som også har en mistanke, men trøster seg med tanken: "var her noget Galt, var her da kloge Folk nok, som kunde tage sig deraf".

Når Gertrude forelsker seg i den unge maleren Fabricius og endelig blir klar over sine egne følelser, lover hun å bryte forlovelsen; men selv Fabricius har egentlig ikke forstått hennes situasjon, og hvor vanskelig det er for henne å sette sin egen vilje opp imot andres. Han blir innkalt som soldat, året er nemlig er 1864; hun kan ikke holde stand, men gifter seg med Feddersen, noe Fabricius oppfatter som forræderi - mot ham og mot kjærligheten.

Etter noen voldsomme opptrinn - han mister et ben i krigen, hun aborterer et barn etter besøket hos ham på lasarettet - blir hun endelig skilt fra Feddersen og trekker seg tilbake for å leve stille med faren.