Erik Skram passer perfekt som eksempel på Georg Brandes' nye mannstype; en slags vitenskapelig innrettet kvinneelsker med en leges fornuft og en trubadurs følelsesregister.

I boken om det moderne gjennombruddets menn som Georg Brandes skriver på for tiden, fremstiller han sin mannlige forfatterflokk som den nye tids menn, som har de egenskapene som den nye tiden krever: vitenskapelighet, humanitet, seksualitet. Og her passer forfatteren Erik Skram som kvinneskildrer inn som hånd i hanske.

Brandes beskriver hvordan man i Skrams forfatterskap finner en mannstype som riktignok behersker et forholdsvis snevert område av sjelslivet, men som til gjengjeld føler seg helt hjemme på dette området. Det dreier seg om en mann som på samme tid er svært åpen og ytterst subtil, en hedning med kullsviertro på idealer, en kvinnegjennomskuer og kvinnetilbeder, en kjolekyndig som forstår seg på kvinnehjertets fineste fibre og alltid er forelsket i det kvinnelige. Dette er en mann som streber etter å forklare, en fysiolog som det stikker en trubadur i, en kvinnelege som i sin analyse vel nå da bruker legens språk, men like ofte drøfter elskovens problemer.

Men Brandes’ mannsbegrep er ennå en usikker størrelse som ser ut til å måtte forsvares mot flere trusler: Først og fremst mot den mattheten som fins blant menn for tiden.

Brandes skriver også om den nasjonale, liberale enhetskulturen som han går til kamp mot. Han erklærer den som foreldet og ferdig, og sammenlikner den med et tog der lokomotivet er blitt koplet fra, men der passasjerene fremdeles lever i den illusjonen at de fortsatt kjører. De normene som Brandes på denne måten avviser, er på samme tid sosiale, moralske, litterære og kjønnslige normer; selve innbegrepet av den gamle mannsnormen. Han avviser de gamle litterære skolers kampmidler, og løfter frem den nye skolens seire. Og Erik Skram er altså et eksempel på en slik seier.