Dato
1881

Herman Bang utgir romanen Haabløse slægter. Den handler om en aristokratisk familie som lider i håpløse nedgangstider. Romanpersonene i den har sterke likhetstrekk med familien Bang selv har vokst opp i; hovedpersonen er den siste mannlige etterkommeren av denne undergangsdømte slekten, og den stolte og tunge arven han bærer på er en stor belastning for ham. Den er umulig å komme fri fra. Han bestemmer seg for at det hans heltemodige forfedre utrettet i virkeligheten, skal han selv utføre på teatret. Men det går ikke så bra; han kommer fullstendig til kort som skuespiller.

 

I skildringen av heltens barndom i denne romanen bygger Bang på sine egne barndomsopplevelser: faren i romanen lider av en bipolar psykose, som i det lengste blir holdt skjult for omgivelsene, og romanens hovedperson er svært bundet til sin mor, som dør av tuberkulose. Han kommer aldri over hennes død, og den sterke morsbindingen gjør at han lett faller for eldre kvinner. Det skal komme til å få den konsekvensen at boken blir sterkt kritisert på grunn av sin skildring av forholdet mellom en ung mann og en eldre kvinne. Men den er ikke bare uvant for det danske publikum i kraft av det opprørende innholdet, også i sitt formgrep presenterer den noe nytt. Erik Skram er en av de få som skriver positivt om romanen.

 

Bangs impresjonistiske stil preger mange sider av romanen hans, for eksempel måten han gjengir dialoger på. Han skriver dialogene langt mer fragmentarisk enn det som har vært vanlig i den realitstiske litteraturen så langt. Denne dialogteknikken blir mest tydelig i situasjoner der flere romanepersoner snakker samtidig i teksten; teksten hopper mellom den ene og den andre på en måte som mange mneger er forvirrende. Det skal også komme til å bli bemerket hvordan han bygger inn teateraktige scener i romanen, og hvordan han lar fortelleren I teksten unngå å definere karakterenes handlinger som uttrykk for deres indre liv. Den informasjonen vi får om følelsene deres, og om opplevelser og minner de har, formidles i stedet via ulike former for det som siden skal kalles indirekte diskurs, (på tysk «opplevd tale»; erlebte rede). Det er en måte å kompnere på der fortelleren beskriver noe på en måte som samtidig må leses som karakterens egne persepsjoner og tanker. Han skriver altså på en måte som gjøre at distansen mellom forteller og karakter oppheves delvis eller helt. Denne teknikken for å skape smidige overganger mellom forskjellige partier og diskurser «uten at sømmene synes", har Bang nok plukket opp fra Flaubert.

 

Amalie kommer til å bli en stor beundrer av Bangs romanteknikk, og det hun selv kommer til å å skrive de kommende årene vil ha mange liknende trekk som hos ham. De to kommer til å veksle mange brev om litteratur, og om livet, og Bang kommer til å bli hennes våpendrager i det litterære danske offentligheten.

 

Om noen år, i 1895, kommer impresjonismens mest kjente maler, Monet, til å prise denne romanen som den eneste virkelige impresjonistiske roman han har lest. De to kommer til å treffe hverandre i Norge; de kommer til å bo på det samme pensjonatet. Og Bang kommersiden til å bygge en romanperson, en kunstner, på en blanding av Monet og seg selv.

Personer
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Nylander, L. (2007). Realismen og den episke fortelleren Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU

og

http://denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Litteratur/Dansk_litteratur/1900-14/Herman_Joachim_Bang