Den unge engelskmannen William Archer treffer Henrik Ibsen i det skandinaviske miljøet i Roma. Ibsen er mindre enn han hadde forventet.

En ung engelskmann, William Archer, ankommer Roma for å tilbringe vinteren der. Han er en stor beundrer av Henrik Ibsen, og håper å treffe ham personlig. Williams skotske bestefar har i sin tid slått seg ned i Larvik, og William har på besøk der lært seg perfekt norsk. For fem år siden så han Edvard Grieg og Henrik Ibsens Peer Gynt i Kristiania, og siden det har han tumlet med tanken om å oversette Ibsen. For et års tid siden lykkes han i å få satt opp Samfundets støtter i London (15. desember 1880). Dette var første gang Ibsen ble spilt i England, men han skal i årene som kommer komme til å nyte stor popularitet blant britene, ikke minst takket være Archer.

Ikke lenge etter ankomsten treffer han Ibsen under en mottakelse i Circolo Scandinavo i Palazzo Correa. Han kjenner ham raskt igjen, han har sett mange portrettfotografier av Ibsen. Men han er forbløffet over hvor liten han er. Men dikteren er slett ikke så tilknappet som myten vil ha det til. Han er heller ikke spesielt interessert i fransk eller italiensk dramatikk, ser det ut til. Ja, han går faktisk sjelden i teatret, viser det seg.

Et par dager etter dette møtet blir Ibsens Gengangere utgitt. Archer leser stykket med det samme og syns det er en bombe, selv om han syns det skjer altfor lite i det, og det dessuten er fullt av alle slags feil, faktisk temmelig redselsfullt. Han er sikker på at stykket kommer til å få folk der oppe i nord til å våkne. (289)

Ibsen betror ham at det irriterer ham at skandinaver insisterer på å betrakte alle utsagn som personene i stykkene hans kommer med, som hans personlige oppfatninger. Når har skriver et stykke med fem personer, insisterer folk på å putte inn en femte, nemlig Henrik Ibsen, hevder han. Men han understreker at han aldri har skrevet et stykke som hevder hans personlige oppfatninger.

Nå som Ibsen har forlatt den historiske stilen og begynt å skrive realistisk samtidsdramatikk fra norske forhold, opplever han at publikum føler seg fri og engasjert til å mene sterkt og engasjert, som om de er eksperter. Hvilket de jo på sett og vis også er. Dette gjelder både verifiserbare fakta, og psykologien til karakterene i stykkene. Hvor sannsynlig er i grunnen Nora Helmers personlighetsforvandling i Et dukkehjem? Og enhver sakfører i stykket ville da visst at Krogstads utpressing ikke ville ha lykkes, siden Helmer selv er en dreven sakfører, og er dermed selvsagt klar over at ingen rettssal i landet ville komme til å dømme hans kone for å ha forfalsket farens signatur når han selv var for svak til å signere, men åpenbart ville ha gjort det for å hjelpe henne og ektemannen om han hadde kunnet. Og hvor sannsynlig er det egentlig at Osvald Alving i Gengangere er blitt smittet med syfilis etter å ha røkt sin fars pipe?

Dette Irriterer Ibsen. Det stykket han skriver på nå, som han i grunnen tenker på som et lystspill, handler blant annet om fremskritt i vitenskapen: At det fins små vesener, mikrober, som ikke kan sees med det blotte øye, men som kommer til syne under mikroskoper, og som bringer med seg smitte og dermed stor helsefare, når de for eksempel infiserer vannet. Som de nå altså har gjort i byens badeanstalt.