Kristofer Janson, Amalies venn fra Bergen, gift med hennes venninne Drude, og nærmeste nabo til Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad, er i Roma sammen medsin kone Drude. Før de kom hit han han vært på en stor foredragsturné i Amerika.
Her i den italienske hovedstaden som så mange skandinaviske kunstnere søker til, møter han igjen Henrik Ibsen. Ibsen går mye for seg selv; han spaserer i byens gater og tenker. Man vokter seg vel for å forstyrre ham, for man vet at han går og grubler på et skuespill.
Men når Ibsen kommer sammen med andre og vinen kommer på bordet og diskusjonen begynner å gå, elsker han å provosere med uttalelsene sine. Han kan for eksempel si at Norge har fått en god lov siden 1814, og det er kvakksalverloven: Nå kan man da i det minste håpe på at noen tusen flere idioter kan bli slått i hjel om året enn ellers. Eller han slynger ut påstander som at han håper at det snart bli revolusjon der hjemme, for da skal det være hans største fornøyelse å stille seg på barrikadene for å skyte ned norske odelsbønder.
Janson, K. (1913). Hvad jeg har oplevet: livserindringer. Kristiania: Gyldendal.
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2006082100023
Oslo, U. i. Henrik Ibsens skrifter.