Wilhelm Alver blir sogneprest i Risør

Wilhelm Alver, Amalie Müllers eldste bror, blir utnevnt til sogneprest i Risør. Han har vært ansatt som som kateket her siden 1869. Det er strid i kirkelivet i den lille kystbyen; folk har begynt å melde seg ut av statskirken. Paul Wettergren fra Telemark, som av samvittighetsgrunner selv har meldt seg ut og overtatt ledelsen av frikirken i Risør og Arendal, er en viktig konkurrent for Wilhelm. Frikriken har fått seg sitt eget bedehus i byen, og fra 1882 skal de også komme til å få sitt eget forsamlingshus.

Wilhelm har selv store problemer med sin gudstro for tiden. I grunnen er det skolesaker som står hans hjerte nærmest: Han er blant annet formann i skolekommisjonen i byen. Skolen i Risør er delt i to klasser, og fagene er religion, lesning med forstandsøvelser, kalligrafi, matematikk, morsmålets grammatikk med stiløvelser, historie, sang, i sær koralsang, tysk og fransk. Når man har flere enn to lærere, undervises det dessuten i engelsk, handelskunnskap og gymnastikk. Jentene fritas for gymnastikk, handelskunnskap og matematikk, dessuten for engelsk, så sant ikke foreldrene krever noe annet.

Så snart skolen har råd til det, er planen at gutter og jenter skal undervises separat. Wilhelm har fått store problemer med sin gudstro etter at konen Regine og den nyfødte lille datteren deres døde.

Han er kjent som en levemann, og en populær mann i byen, i hvert fall i visse kretser. Hans livssynskrise skal komme til å ende med at han søker avskjed som prest, reiser til Midtøsten og Jerusalem i to år, og flytter så til Kristiania, hvor han først studerer filologi og siden overtar og driver en gutteskole i bygningen nederst i Nordal Brunsgade, ved siden av der Ragna Nielsen siden skal komme til å drive sin fellesskole, der jenter og gutter undervises sammen.

Men før det skal han om noen måneder komme til å ta inn den nedbrutte Amalie i sitt hjem, og når skoleferien kommer også hennes to sønner Jacob og Ludvig til dem for en periode.