Vilhelmine Ullmann skriver til Amalie Skram fra Kristiania om hvordan familiessituasjonen hennes er etter at Ragna har vendt tilbake fra Tromsø og begynt å arbeidet på barneasylet i Tomtegaten. Det som Ragna har gjennomgått har gått på helsen løs, skriver hun. Det er tungt, men alt kan bæres så lenge man frelser seg selv som menneske.
Vilhelmine er ikke i tvil om at Ragnas ekteskapshavari skyldes mannens oppførsel. Hun har det ikke godt, gråter ikke, den lindringen håper hun på i et annet liv.
Hennes datter Ebba er blitt enke med fem barn og en ørliten pensjon, så det er en lykke at Vilhelmine har barneasylet, som som kan ta imot dem.
Vilhelmine er i sitt syttiende år nå, og sitter der som for tretti år siden, med fem barn som skal frem i verden. Det er tungt. Men det skal gå, skriver hun til Amalie.
Lorenz, A. (2014). Fra de frimodiges leir : Ragna Nielsen, født Ullmann : skolearkitekt og kvinnereformator. Oslo, Aschehoug. s. 112