Amalie Müller og sønnene Ludvig og Jakob flytter fra Fredrikshald til Kristiania

Amalie Müller flytter med de to sønnene Ludvig og Jakob til Kristiania fra Fredrikshald, hvor de etter utskrivelsen hennes fra Gaustad asyl har bodd en stund sammen med hennes bror Ludvig Alver, og en tid for seg selv. Hennes mor Lovise har også slått seg ned hos Ludvig nå, og mor og datter går ikke så godt sammen. De krangler blant annet om Amalies barneoppdragelse.

Her i Kristiania skal de bo sammen med hennes bror Wilhelm og hans sønn, som også heter Jacob. Wilhelm  er blitt enkemann, har opplevd en dyp krise etter at hans kone Regine og deren nyfødte lille datter døde i barsel.  Han har tatt avskjed fra sitt prestekall etter å ha mistet sin tro, og har vært på en lang utenlandseise.

Nå har han blitt medeier i en gutteskole i Nordahl Brunsgade. Han og Amalie og de tre guttene deres leier en leilighet i Rosenborggaten 11 på Hegdehougen, men kommer etter hvert (i april 1883) til å flytte inn i leiligheten over skolen.

Amalie trives i Kristiania. Hun kommer i forbindelse med radikale kretser i hovedstaden, som Bjørnstjerne Bjørnson, Garborg, Alexander Kielland og Gunnar Heiberg. Hun har siden 1877 vært bokanmelder i lokalavisen i Fredrikshald, og siden 1880 har hun skrevet for Dagbladet.

I sitt nye miljø blir hun oppmuntret også i sine første forsøk på å selv skrive skjønnlitterært. Hun er også mye sammen med søsknene i Thaulow-familien, Sars-familien og Ullmann-familien. En viktig person for henne i denne tiden er Vilhelmine Ullmann, som er mor til Ragna Nielsen.

Hun og guttene mottar økonomisk støtte fra guttenes far, August Müller, så den økonomiske situasjonen er ikke så verst for øyeblikket.