Amalie Müller og sønnene Ludvig og Jakob flytter fra Fredrikshald til Kristiania

Amalie Müller flytter med de to sønnene Ludvig og Jakob til Kristiania fra Fredrikshald, hvor de etter utskrivelsen hennes fra Gaustad asyl har bodd en stund sammen med hennes bror Ludvig Alver, og en tid for seg selv. Hennes mor Lovise har også slått seg ned hos Ludvig nå, og mor og datter går ikke så godt sammen. De krangler blant annet om Amalies barneoppdragelse.

Her i Kristiania skal de bo sammen med hennes bror Wilhelm og hans sønn, som også heter Jacob. Wilhelm  er blitt enkemann, har opplevd en dyp krise etter at hans kone Regine og deres nyfødte lille datter døde i barsel.  Han har tatt avskjed fra sitt prestekall etter å ha mistet sin tro, og har vært på en lang utenlandseise til Det Hellige Land, som ikke  har gjort saken bedre.

Amalie er 35 år gammel nå. Jakob er femten, Ludvig tretten.

Fredrikshald er blitt altfor konservativ for henne, men hun er heller ikke fremmed for å etablere seg innen for Kristianias borgerskap.

Flyttingen skjer etter flere år med avbrutt kontakt mellom de to, men nå har forholdet bedret seg etter bruddet i Amalies ekteskap og hennes opphold på Gaustad asyl.

Bak kulissene er familiesituasjonen preget av store konflikter. Tidligere samme år har broren Bernhard blitt avslørt for underslag, og Amalie har engasjert seg sterkt for å beskytte ham mot fengselsstraff. Hennes veltalenhet og handlekraft gjør inntrykk, men skaper også sterke motreaksjoner, særlig fra broren Ludvig.

Nå har Wilhelm blitt medeier i en gutteskole i Nordahl Brunsgade 24. Han og Amalie og de tre guttene deres leier en leilighet i Vibes gård Rosenborggaten 11 på Hegdehougen, som ligger på toppen av bakke, med utsikt mot Bygdøy, Nesoddlandet og Ekeberg. Etter hvert (i april 1883) kommer de imidlertid til å flytte inn i leiligheten over skolen. 

Amalie trives i Kristiania. Hun kommer i forbindelse med radikale kretser i hovedstaden, som Bjørnstjerne Bjørnson, Garborg, Alexander Kielland og Gunnar Heiberg. Hun har siden 1877 vært bokanmelder i lokalavisen i Fredrikshald, og siden 1880 har hun skrevet for Dagbladet.

I sitt nye miljø blir hun oppmuntret også i sine første forsøk på å selv skrive skjønnlitterært. Hun er også mye sammen med søsknene i Thaulow-familien, Sars-familien og Ullmann-familien. En viktig person for henne i denne tiden er Vilhelmine Ullmann, som er mor til Ragna Nielsen.

Hun og guttene mottar økonomisk støtte fra guttenes far, August Müller, så den økonomiske situasjonen er ikke så verst for øyeblikket, men det er knyttet stor usikkerhet til hvordan det kommer til å bli med økonomien når skilsmissen fra hennes ektemann August Müller innvilges. Det kommer til å skje i mai 1882, altså om et knapt år. Hun har ambisjoner om å livnære seg om forsikringsagent for "New York" forsikringsselskap,, men etter et halvt år må hun innse at hun ikke har greid å selge en eneste polise, og i løpet av 1883 erklærer hun at hun aldri mer vil sette sine ben på kontoret. 

Hennes første biograf, Antonie Tiberg, skal om 30 år skrive dette om denne første tiden i Kristiania, og Amalies kontakt med både radikale kunstnerkretser og de gamle, ressursterke embetsmannsfamiliene:

«Trangen til at være med blandt dem som skulde skape den nye tid, var vaaknet hos hende alt i Bergen. Nu tok den fart under de stimulerende forhold hun var kommet op i efter at ha slaat sig ned i Kristiania. Hun kom straks med i den radikale kreds, hvor Bjørnson var det selvskrevne midtpunkt, naar han var i byen, og hvor ellers navn som Sars, oppositionens rækker hun traadte ind.

Endnu var Kristiania i konservative hænder. De gamle embedsmandsslegter stod endnu paa alle mere fremskutte pladser. Den hop som præket republik, fritænkning, kvindesak og maalstræv, var endnu ikke større end at den med lethet kunde pipes ut, som tante Ulrikke blir det hos Gunnar Heiberg. Men den hadde ungdommen med sig og vokste med forbitret fart. Bjørnson utfoldet en vældig virksomhet paa det politiske og etiske omraade. Det var hans Kong Midas-tid. Ved sine ophold i Kristiania var han midtpunktet i den radikale leir av kunstnere, videnskapsmænd og vakre damer. Det var her han traf Amalie Müller. Der var dem som vilde vite at fru Müller hadde næret et ønske om at komme ind i en anden kreds, de gamle embedsmandsslegter, og endog gjort anstrengelser i den retning. Helt uten grund var disse rygter ikke.

Familien Alvers ambition var ogsaa nedarvet paa fru Muller, og den kunde undertiden lede hende til slemme motsigelser. Men om hun har famlet noget, før hun valgte sin omgang, kan det ogsaa - og det er vel her den rimeligste forklaring - bero paa de uklare partigrænser paa aandslivets omraade. Det var til aandslivets brændpunkt hun søkte, og det var de gamle konservative slegter som hadde været Intelligenspartiet før.

Nu hadde de sviktet sin gamle opgave at bringe ind de nye strømninger utenfra da disse blev farlige for deres position; de havde endog reist mur mot det nye og stængt ute kulturens bærere. Saa maatte andre fylde pladsene efter dem som hadde trukket sig væk eller var gaat over til at bli fiender av aandsfriheten. De nye førere stod rustet og kampmodige, og blandt dem var fru Muller.

Hendes liv i Kristiania blev en direkte fortsættelse av den sidste tid i Bergen. Hun fandt i sin nye omgangskreds de samme ideer som nogen aar før i Bergen hadde egget hendes tanker og kræfter. Som dengang gav hendes skjønhet hende den sikre position, hvor ellers nu hendes økonomiske og sociale stilling kunde stillet sig i veien.»