Ragna Nielsen står på talerstolen i Universitetets festsal i Kristiania og holder foredrag om forskning og tro. Hun vil formidle opplevelser med avdøde som tar kontakt med de levende. Foredraget blir siden trykt. Fremføringen hennes gjør voldsomt inntrykk på omgivelsene, og utstråler glød og personlig varme. Hun går til angrep på materialismen, verdsligheten og den overdrevne luksusen som hun ser rundt seg. Det er ikke dette som er jordelivets mål! Den psykiske forskningen kan gi svar på hvordan de døde lever på den andre siden, hevder hun. Alt i verden er i bevegelse og utvikling, så hvorfor skulle det ikke være bevegelse i det store riket som er fylt av de døde? Det går en grense mellom den psykiske forskningen og teosofien, understreker hun. Teosofene forutsetter en trenet intelligens, mens psykisk forskning kan vise til resultater som enhver kan fatte, den er grunnlagt på en vitenskapelig undersøkelse av fenomenene, og på troverderdige menneskers opplevelser. Det er bevist at ånden lever etter kroppens død, hevder hun. At denne forbindelsen har vært ukjent, skyldes at de døde ikke har villet ta kontakt, eller at de har befunnet seg i en sfære som har ligget for høyt oppe. Men nå later det til at disse problemene mer og mer blir overvunne. Hun ber innstendig om at alt dette blir behandlet med ærbødighet og alvor, og vil gjerne at forbindelsen skal undersøkes videre av vitenskapen. Gjennom denne forbindelsen kan menneskene få bevis for kristendommen og alle andre religioners store grunnsannhet. Vår tilværelse er ikke forbi her på jorden. Personligheten fortsetter å leve.
Lorenz, A. (2014). Fra de frimodiges leir : Ragna Nielsen, født Ullmann : skolearkitekt og kvinnereformator. Oslo, Aschehoug. s. 319