Ragna Nielsen, som er fem år gammel, får en gave av sin kjære venn Jørgen Moe

Ragna Nielsen, som er fem år gammel, får en gave av sin kjære venn Jørgen Moe, som takk for hjelpen for at hun har vært med å lage en barnebok som nå snart kommer ut. Gaven er en liten rokk i farget glass, med et hjul som kan gå rundt. Moe sender henne pakken med en liten papirlapp. På den står det: "Til min Medarbeiderske, Ragna Ullmann, Det Honorar, det skjønner du nok, Det er medfølgende Ragna-Rok. Din Jørg. Moe." Ragna har også fått en annen gave av ham. Det er et nydelig dukkehode i porselen, hun er lykkelig for den, men den gjør henne også bekymret, for den har jo ingen skrott. Hun utbryter: " for det skal jeg si deg, skrotten er det verste". Både moren og Moe brister i latter over Ragnas livsvisdom, men Ragna vet at dette er et svært viktig punkt, for bare rike småpiker har råd til å kjøpe en dukkekropp, andre, mindre bemidlede, som hun selv, må nøye seg med å få en skrott møysommelig sydd av lerret og stoppet med sagmugg, sydd så naturtro som mulig av en mor eller en barnepike. Men denne oppgaven løses, og dukken får navnet Lille-Beate. Den blir høyt elsket, det skal den komme til å fortsette å være hetl til den er helt utslitt. DA begraver hun den i skogen på Malmøya, der familien tilbringer somrene. Når hun blir voksen, kommer Ragna til å komme tilbake til dukkegraven og finne restene av det kjære dukkehodet. Som voksen skal hun komme til å skrive i dagboken sin at hun forsto at Jørgen Moe hadde varme følelser for moren hennes.