Paul Gauguin blir sammen med den halvannet år eldre søsteren Maie tatt med av sin mor Aline tilbake til Frankrike

Paul Gauguin, som er blitt seks år gammel og blir kalt Petit-Paul på grunn av sin litt sene utvikling og spede kroppsbygning, blir sammen med den halvannet år eldre søsteren Maie tatt med av sin mor Aline fra familiens rike hushold i Lima i Peru, der han er blitt oppdratt av barnepiker og tjenere, tilbake til Frankrike. Petit-Paul er eneste arving til Gauguin-navnet etter at faren døde, og den poltiske situasjonen i Peru er blitt problematisk. Aline og barna flytter inn hos hennes svoger, en vennlig og forsiktig ungkar i et gammelt og romslig slektshus i Orléans. De kaller ham onkel Zizi. Han er liten og vever, om formiddagen passer han forretningen sin, om kvelden pusler og steller han i det store hagen. Moren Aline har litterære interesser, hun tegner og maler akvareller, og driver litt mer politikk. Men hun avskyr alt som har med forretninger å gjøre. Hvis hun oppdager merkantile trekk hos sønnen, blir hun heftig og oppfarende. På veggen i det nye hjemmet henger et bilde som Paul blir svært opptatt av. Det viser et kobberstikk av en vandringsmann med skreppe på ryggen som slentrer utover landeveien, sorgløs og ubekymret, i solskinn og vakker natur. En slik vandringsmann vil han være. Han fyller en lite sekk med sand og binder den på en stav som han legger over skulderen, og vandrer han vekk fra familiens hus. Når det går mot kveld, blir han imidlertid funnet av byens slakter, som tar ham med hjem igjen. Moren Aline er rasende. Hun gir ham en ørefik med den myke, lille hånden sin. Pauls følelser overfor moren og hele den kompliserte familiesituasjonen er sammensatte, og det skal de fortsette å være. Det er vanskelig å gjøre opprør mot en mor som man samtidig føler at man må beskytte. Han trives ikke særlig godt på skolen, men den skaffer ham heller ikke særlige problemer. Han er mer lærenem enn lærevillig, og utmerker seg ikke på noen måte, han har ingen spesielle evner som opptar og som han ønsker å utvikle. Moren har heller ingen spesielle ønsker for hva han skal gjøre når han blir stor, ut over at det er viktig at han ikke overtar familiens forretning i Orleans, siden hun avskyr forretninger. Siden skal han komme til å skrive om barndommen sin at det var på skolen han lærte å hate hykleriet, de falske dydene, angiveriet, lærte å føle mistro mot alt som er hans instinkter, hans hjerte og hans fornuft. Han vennet seg til å samle seg om seg selv og avsløre lærerne spill. Han lærte å lage sine egne leker. Paul føler instinktivt at det fins noe utenfor hjemmets trange vegger som har noe å si ham. Det vil kreve at han frigjør seg fra moren, søsteren og onkel Zizi. Han vet ikke hva det er, kan ikke forklare det, men utferdstrangen er stor.