Vilhelmine Ullmann underviser på sin egen privatskole i Christiania

Vilhelmine Ullmann elsker å være lærer på sin egen privatskole i Kristiania. Hun underviser selv i religion, geografi, morsmål, fransk og tysk. Timene foregår i en gruppe med både yngre og eldre elever sammen, de store hjelper de små, det er spisebordet hjemme som tjener som skolebord. Barna lærer å skrive på en liten, treinnrammet skifertavle med en griffel, man bruker hånden, trøyeermet eller hånden til å stryke ut det man han skrevet. Til notiser bruker man blyant, men brev og annen viktig skriving skal foregå med penn og blekk. Papir er dyrt, så det gjelder å være sparsommelig, og pennen man bruker er av gåsefjær, det er et billig materiale, pennen må snittes i enden for å kunne brukes, det er ikke så lett å få til, småbarna trenger hjelp fra læreren eller de eldre elevene før de kan dyppe pennen i blekket og begynne å skrive. Siden 40-tallet har det riktignok også vært mulig å få tak i stålpenner, men de er dyre, og det tar lang tid før de kommer i vanlig bruk. Det legges stor vekt på å ha en tydelig, prydelig håndskrift, man kan si mye om et menneskes dannelse og karakter på bakgrunn av håndskriften, ikke minst gjelder dette kvinner. Vilhelmine selv lærte gotisk håndskrift da hun var liten, den gangen var det den som var enerådende, men som voksen har hun gått over til latinsk håndskrift, og det er denne hun lærer bort på skolen sin. Nesten alle i denne familien utmerker seg med en klar, tydelig, lett lesbar håndskrift. Og hun har bestandig fått støtte og oppmuntring fra sin mor Conradine i Trondhjem, som har mye lærererfaring. Hun finner dessuten stor styrke i sin religiøse tro. Hun opplever en dyp omvendelse i denne tiden, hun knytter seg til presten Wexels, og blir svært tiltrukket av hans fremstilling av de kristne idealene. Men det er ikke alt i hans verdenssyn som stemmer med hennes, alt som lukter av kvinnefrigjøring er han for eksempel imot, han er motstander av at kvinner skal tale i forsamlinger, og er derfor nokså reservert overfor haugianerne. Før i tiden virket han nok svermerisk og litt fanatisk på mange - både Wergeland og Welhaven var av den oppfatning i sin tid, men med årene er Wexels blitt mildere i sitt syn. Og Vilhelmines kristendom er ikke av den typen som virker kvelende. Det er hun som underviser elevene på skolen hennes i religion, og hun legger vekt på å ikke la kristendommen legge noen demper på deres kritiske spørsmål til loven, heller ikke til kirken, eller når det gjelder forhold i privatlivet.