Henrik Ibsen tar båtskyss over Vågåvannet til Garmo og begir seg videre til fots langs kjøreveien til Lom

Henrik Ibsen kommer på sin samlerferd for å samle sagn og folekviser frem til Lom prestegård.

En av Ibsens venner fra Kristiania, Aasmund Olavsson Vinje, har besøkt prestegården i Lom året før. Han har riktignok gjort seg ganske upopulær på gården, men sannsynligvis har han likevel anbefalt Ibsen å ta turen innom den populære og kulturelt interesserte presten Julius Aars. Prestegården hans er et samlingspunkt for reisende og andre med interesser som strekker seg langt ut over bygdas grenser. Her treffer Ibsen antakelig folk som er interessante nok til at han velger å endre reiseplanene og fortsette turen mot sør, over Sognefjellet.  

På Lom får Ibsen med seg en lokal markedsdag, trolig med alt det fører med seg av fest, fyll og påfølgende slagsmål. Han får antakelig også med seg en auksjon. Både bygdefesten og auksjonen er beskrevet i Peer Gynt, selv om det selvsagt ikke er sikkert at det var nettopp dette markedet i Lom som er forbildet.

Telegrafdirektør Nielsen og sønnen, som Ibsen og kameraten Isachsen har møtt på Moshus nede i Gudbrandsdalen, er kommet til Lom prestegård noen dager før Ibsen.

Prestens datter Elise Aars, som er 23 år gammel og forlovet, skal siden i en bok om prestegården fortelle man på gården har ventet seg mye av Ibsens besøk. Han er allerede en kjent dikter. Men besøket blir en skuffelse; Ibsen er taus og innelukket, og Elise Aars må selv fortelle en historie om den ubamhjertige og intenst gjerrige Mari Graffer, en skikkelse som Ibsen trolig kommer til å bruke som forbilde for prestens mor når han om noen år kommer til å skrive Brand, og som det sies skal ha gravd fram pengene under sin manns lik:

"Bygdens mektigste gård var Graffer. Den har en dominerende beliggenhet på en høyde øverst i Vårdalen, men kunne ikke ses fra hovedsognet, som den dog tilhørte. Grafferfolket var beslektet med de store gudbrandsdalske ætter. Og det var derfor en mesallianse da Nils Graffers eneste datter Rønnaug, arving til hele herligheten, giftet seg med totningen lensmann Staff på Vågå. Staff var en vakker mann, og Rønnaug viste på et langt senere tidspunkt sin svakhet for vakre mannfolk. Staff var utdannet som kontorist hos amtmann Weidemann, hadde et sivilisert vesen, skrev godt for seg og lyste i det hele opp mellom den tids døler. Men da han ble inngiftet på Graffer, fikk han ikke bare gode dager. Rønnaug var egenrådig og lunefull, og svigermoren lettet ham ikke tilværelsen. Staff ble alltid kastet i nesen at han var kommet av simpelt folk og med to tomme hender.”

Denne fortellingen kommer Ibsen til å bruke til minste detalj når han siden skal beskrive Brands mor i skuespillet med samme navn. Ibsen lar Brand fortelle denne historien om enken (Brands mor) som lister seg inn i mannens dødsværelse for å sikre seg de pengene han har etterlatt seg.
 

Elise Aars kommer til å skrive dette om Ibsens besøk på prestegården:

"Ibsens diktning fløy jo allerede den gang over landet. «Gildet på Solhaug” hadde vært oppført på Christiania Theater og «Hærmændene på Helgeland” hadde vært offentliggjort i ”Illustreret Nyhedsblad.” Det var derfor med ganske store forventninger vi hilste ham som gjest. Noen gullkorn måtte det vel bli å plukke, noen åndsforfriskelse å hente. Men nei, gjesten vart taus og tillukket, og alle våre anstrengelser for å bringe ham på gli, uten resultat. Selv min far gikk den gang forgjeves i ilden, og vi hadde en følelse av at vår dikter forlot prestegården likeså fremmed som han kom. Det var meg en gledelig overraskelse da Henrik Ibsen femten år etter – i 1877 – ved jubileet i Uppsala, møtte meg som en gammel bekjent med en levende erindring om sommerdagene på Loms prestegård. Jeg ble endog innbudt til sammen med ham å overvære oppførelsen av «Hærmændene” på Stockholms Theater."