Friedrich Nietzsche leser Max Stirners bok Der Einzige und sein Eigentum fra 1844. Lesningen er med på å utløse en eksistensiell krise hos ham.

Friedrich Nietzsche leser Max Stirners bok Der Einzige und sein Eigentum fra 1844. Lesningen er med på å utløse en eksistensiell krise hos ham som får ham til å droppe ut av teologiestudiet og ta et oppgjør med sin pietistiske familie. Han har også lest David Friedrich Strauss' »Jesu liv« i påskeferien. I Stirners bok leser Nietzsche at ikke bare Gud, men også enhver annen overindividuell størrelse, er overflødig. Ingen makt skal stå over individets makt. Med Feuerbach er rekken av kristne tenkere avsluttet, hevder Stirner. Med sin kristne humanisme har Feuerbach ikke nådd utover den religiøse tenkningen. Hele Feuerbachs filosofi baserer seg på gjentolkninger av kristen teologi anvendt på hans forestilling om mennesket. ’Mennesket’, skriver Stirner, er humanismens erstatning for den kristne Gud. Menneskets fremmedgjøring fra seg selv fortsettes med dets tro på ’mennesket’.

Stirner definerte det religiøse mennesket som en som setter et ’vesen’ over seg selv. Dermed omfattet han også Feuerbachs filosofi spesielt og humanismen generelt med sitt begrep om det religiøse mennesket. Ved å underkaste seg en allment akseptert overindviduell størrelse tilpasser indvidet seg det sosiale og blir fremmed for sin egen makt. En tro på en overindividuell størrelse eller ’vesen, er bare meningsfullt om denne troen er allment utbredt. Individets særegne egenskaper er ikke kommuniserbare nettopp fordi de er dets egne. Det moderne protestantiske mennesket er ikke redd for spøkelser utenfor det selv, det er redd for spøkelsene som romsterer inne i det selv. Syndsbevisstheten har tatt bolig i menneskets hode og plager det med sine formaninger, påpekte Stirner, og foregrep ved det de senere psykoanalytiske teorier. Det er i mennesket den viktigste kampen for selvstendighet føres. Det er denne kampen for makt over seg selv og sine omgivelser Stirner ville føre. Han var ikke opptatt av ideologienes innhold, men hvorfor menneskene trenger dem. Hvorfor menneskene skaper forståelser som de så blir fanget av og forpliktet overfor, forsøker Stirner å gi svaret på i sin teori om menneskelig atferd.

Stirner hevdet at kristendommen er et overvunnet standpunkt og dermed ikke så interessant å angripe. Deler av hans kritikk av kristendommen treffer også ideologiene og deres grep om den enkelte. En ideologi er et middel for å tolke det sosiale. Ideologiene er basert på en vurdering av verdier, de utgjør verdisystemer. Ideologiene gir anvisninger for hvordan en skal forholde seg til det sosiale, gir anvisninger for livsførsel og ens forståelsesmåter. Ideologiene styrer sine tilhengere. Den enkelte blir fanget i et nett av ideer.