Friedrich Nietzsche skriver et langt og entusiastisk essay om Schopenhauer. I det beskriver han hvor sterkt inntrykk det gjorde på ham den gangen han oppdaget denne filosofen, som han syns har en stemme som representerer den absolutte ærlighet, evnen til å se rett på virkeligheten som den er, uten omsvøp. Å lese Schopenhauer er det samme som å la seg utdanne, mener han, det er som å høre stemmen til en kjærlig far, en røff, ærlig, vennlig stemme. Man merker at Schopehauer først og fremst skriver til seg selv, men for leseren blir han en kjærlig far, sterk og sunn. Det er som å komme opp på en høyde i skogen, man kjenner den friske vinden, denne spesielle duften av det naturlige, det ekte som menn bringer med seg som har kommet hjem til seg selv, helt annerledes enn disse forfatterne som nærmest virker overrasket når de leser noe intelligent de selv har skrevet, de som har dette stive og unaturlige ved seg, disse stive professorene som ikke ikke får nok mosjon, hubrystede og skrantne, med dårlig holdning. Den forfatteren Schopenhauer minner Nietzsche mest om, er Goethe, slik han er når han skriver om Faust og hans allianse med Mefisto. Han har tatt på seg den tunge oppgaven det er å fortelle sannheten. Men andre vil oppfatte det han forteller som ondsinnet. Alt de andre kan tenke på, er å ivareta sin verdighet.
Friedrich Nietzsche
