Holger Drachmann skriver et brev til Frits Thaulow der han takker for sist, og reflekterer om en morgenstund de to kom hjem samme og satt der med sitt sodavann og "talte om gammelt". De to har truffet hverandree i Gøteborg på den sotre nordiske kunstmønstringen der. Holger syns Frits har utviklet seg på en forbausende måte på de årene de ikke har sett hverandre. Han minner om sine egne Paris-opphold (1876-79), da han hadde et så hyggelig tilfluktsted i Frits' romantisk-radikale hjem, og minner om at de er kjempende samfunnsmedlemmer, som strider mot alle overleverte dogmer, både i kunst, teologi og samfunnslære. Men de kan ikke komme et eneste dogme til livs dersom de ikke har kvinnene med seg. Etter møtet denne sommeren innleder Ingeborg og Holger et romantisk forhold. Holger skal siden komme til å hevde at det var hun som søkte ham, ikke omvendt.