Knut Hamsun er inne i en inten skriveprosess og unngår fyll og fest i jula

Knut Hamsun er i Nord-Aurdal. Det har nettopp vært jul, mye fyll og spetakkel rundt ham, men selv har han ikke drukket. Han har mange laster, men drikk er ikke en av dem, mener han. Han skriver.

Det skal bli en stor bok dette her, om han bare får den slik han tenker seg den. Men det er ikke så greit, her før jul skrev han seg nesten gal, når han nå tar fatt igjen, får han visst være litt mer forsiktig med seg selv, tenker han, det er han nødt til for å holde ut.

Men han føler seg likevel merkelig frisk nå for tiden. Ikke mer som noen tæringspasient nå enn før den brysthistorien hans kom på. Så hvis han bare var litt mer overpå i andre henseender, skulle det nok gått bra med skrivingen også, skriver han i brev til en venn.

I brevet skriver han også om sin barndom og sin oppdragelse, som han føler ikke har ordnet det minste i det som er uordnet i sinnet hans. Og da begår man galskaper, mener han, uoverlagte handlinger, og så angrer man nesten sjelen ut av kroppen etterpå. Men da er det for sent. Gjennom hele livet har han måttet oppdra seg selv skritt for skritt.

Han har klatret oppover livet, skriver han, ikke gått. Og under slike omstendigheter får man mye å angre på. Nå går han med hodet til overmål fullt av ideer som skal rette litt på forseelsene hans, og innfri noen av forpliktelsene.

Men det går dessverre så drepende sent å realisere dem, det var hans håp at boken hans skulle forandre tingene en smule til det bedre for ham selv og overfor andre, men så klarer han altså aldri å bli ferdig med den. Hver dag stryker han altfor mye ut, han er så nøye på hvert ord.

Han har dessuten lagt boken så bredt ut, og emnet er også så bredt, boken skal nemlig handle om bohemer, den skal vise hvordan mennesker går i hundene, og da gjelder det jo å være noenlunde ovenpå i stoffet.

En dag ser han for seg hele gangen i det, og føler seg full av mot og evner, han har liksom hånden på emnets puls.

Men så neste dag er han mismodig over sin manglende evne igjen, og syns han arbeider ganske forgjeves, selv om han arbeider på harde livet.