Stanislaw Prsybyzsewski sitter på Rolighed på Kongsvinger og skriver en tekst og Gustav Vigelands kunst som i grunnen sier mest om hans eget livssyn og tanker om kampen mellom kjønnene

Stanislaw Przsybyzsewski sitter i den lange, mørke høsten på Kongsvinger, i sin kone Dagny Jules barndomshjem, og skriver boken Auf den Wegen der Seele. Den vil bli utgitt om et par år i Berlin.

I boken gir han en omfattende redegjørelse for hva han leser inn i Gustav Vigelands kunst. Det er først og fremst de to kjønnenes urkrefter og evige, ulykksalige kamp han konsenterer seg om. Men han gir også tydelig uttrykk for sitt livssyn, som er en slags blanding av kulturhistorisk mystisisme og intellektuell radikalisme i Nietzsches ånd. Han nøler ikke med å navngi Satan som den kraften han bekjenner seg til. Og han har sin helt egen definisjon av hva denne kraften består av.

Dessuten skaper han en skarp motsetning mellom hjernens og sjelens respektive vesner. Han skriver:

"For hjernen er to ganger to fire, for sjelen kan det samme være en million, fordi den ikke kjenner intervaller verken i rommet eller tiden. For hjernen eksisterer en gjenstand bare i rommet og i tiden, for sjelen eksisterer bare tingenes gjenstands-, rom- og tidløse vesen. Og det utenkelige for hjernen finner sted i sjelen: den avkler enhver ting alle dens tilfeldigheter, alle formene som den har vist seg for hjernen i. den ser bare det uforgjengelige, det som bølger fra pol til pol, uten ende, uten bredd, det som går gjennom alle tider og alle slekter: alle fenomeners matriks.

Sjelen er tilstanden hvor hele livet, revet opp i millioner av biter, blir til en enhet, millionene av bestanddeler blir til en enkelt skikkelse og millioner av århundrer smelte sammen i et sekund."

Boken gir også en lang beskrivelse av den trøstesløse stemningegn han finner i høstmørket her nord:

"Norge er de lyse netters land. Fjellenes og havets land, et land med et fryktelig alvor og en hard, tung melankoli. Det er Europas mest tragiske land den lille mengden jord som fjellene hadde dannet gjennom millioner av år ble ført vekk av isbreene til den andre siden av havet og danner nå det fruktbare Friesland og Holland. Enda et fortvilet forsøk ble gjort og det ble lagd enda litt jord og på den oppsto det skoger, endeløse skoger: de er Norges eneste rikdom.

Og man blir seg aldri denne melankolien så intenst bevisst som om høsten. I oktober, når trærne står bare, bakken er dekket av råtnende løv, når et evig, ukelangt regnvær pisker mot vindusrutene og renner nedover dem, når man ikke får se solen på flere måneder i strekk, bare tåke, evig tåke, da blir det uutholdelig tungt og trangt i denne øde ensomheten. Man er som avsondret fra verden. alltid de samme ansiktene og hele dagen det samme gule lampelyset. Menneskene går stille og ordknappe rundt og det nærmeste nabohuset ligger kanskje en kilometer unna. Der nede i Europa forstår man ikke hva ensomhet, hva melankoli er.

Og i denne ødemarken, i dette sildrende, surklende regnet, under den blytunge tåkehimmelen som ligger kvelende over en, en himmel som selv innendørs hviler tungt over hodet, begynner nordmannens ellers så fornuftige og solide sjel langsomt å gli fra hverandre. Onde, tunge tanker stiger opp som bobler fra en sump. Ukjente følelser kryper engstelig frem fra hemmelige sjeledyp, hjernen mister etter hvert kontrollen og det nakne, hittil ukjente sjelelivet får uinnskrenket kontroll. Han mister kraften til å demme opp for det fryktelige, ødeleggende, han gir opp å verge seg mot tyngden i sitt hjerte. Den støvete Bibelen hentes frem igjen, mannen fordyper seg i Guds ord, han fordreier det, mister ordets mening, han forsøker å ta seg inn igjen, et siste glimt av forstand, at alt dette er vanvidd, men det er allerede for sent.

Og hjertets hemmeligste kroker blir gjennomlyst, hele livet gjennomlevd en gang til i hvert sekund, hver tanke tenkt igjennom en gang til, og angsten og fortvilelsen stiger stadig høyere: overalt synd, stor, ekkel synd i enhver handling, i enhver tanke, og det som ikke er synd blir gjort til synd i den forvirrede, grublende hjernen. Og for dette overmål av syns fins det ingen barmhjertighet, ingen tilgivelse. Det fryktelige, forbryterske ansiktet til den bibelske Satan Jehova stiger frem, denne Jahve, som tukter sitt avkom for syndene han selv har innpodet dem. Ingenting hjelper! Satan, alle fortviltes trøster, klorer seg fast i sjelen, fordømmelsens orgiastiske følelse, den evige død kiler seg skingrende inn i hver sjelepore. Nå er alt likegyldig! Ingen soning, ingen bot han lenger redde den fordømte sjelen. Og dager med den mest fortvilte grubling avløses av dager med den mest fortvilte drukkenskap. Når man nå en gang er henfalt til Satan, så er det jo likegyldig hvilke andre synder man laster på seg.

Og i dette jordiske helvete, i denne angsten og skitten, i denne sumpen av begjær og kval fører en gammel kvinne to barn ut for å koble dem til livet: en pike og en gutt. Hun fører det stakkars, utvitende avokmmet ut i livets meningsløse sankveitsdans, det evige offeret som på tilværelses sabbat skal slaktes til ære for satansskjebnen."