Emile Durkheim, en fransk vitenskapsmann som skal komme til å bli kjent som den første sosiologen, utgir boka Selvmordet. Det er en undersøkelse av selvmordet som samfunnsmessig fenomen, og også en fremstilling av de metodene som han mener en sosiologisk vitenskap bør bruke.
Durkheim mener at det som gir seg utslag i selvmord i et samfunn, ikke har noe med individets egenskaper å gjøre. Hvis man vil forstå en gruppe, kan man ikke ta utgangspunkt i en psykologisk fenomen, et sosialt fenomen må tvert imot alltid forklares med et annet sosialt fenomen. Han mener at det må finnes en kraft i de felles omgivelsene som påvirker alle i samme retning, og at tallet på individuelle selvmord blir høyt eller lavt alt etter hvor sterk eller svak denne kraften er.
Durkheim viser til statistikker fra forskjellige europeiske land som viser at antallet selvmord holder seg stabile over lengre perioder, og at det synker ved politiske kriser, som for eksempel under de franske revolusjonene i 1848, hvor antallet selvmord sank i alle europeiske land med uroligheter. Dette er vanskelig å forstå ved å lete etter årsaken i individet, mener han, og ut ifra dette argumenterer han for at for å virkelig forstå fenomenet selvmord er det nødvendig å søke etter de sosiologiske forklaringene.
Paris
