Dagny Juel har fire prosatekster på trykk i tidsskriftet Samtiden

Dagny Juels tekster som er samlet under mottoet Sing mir das Lied står på trykk i det norske tidsskriftet Samtiden. Det er mørke og ekspresjonistiske tekster. den første av dem handler om en kvinne som sitter og ser på sin døde elsker, og føler på livets og dødens mørke tomhet, samtidig som hun nesten føler seg lettet og glad. Hun strekker armene ut i velvære, som en som har våknet fra et mareritt.

Hun har aldri helt klart å gjengjelde denne mannens enorme lidenskap, eller svare på hans evige spørsmål om hun elsket ham. Hun vil fylle sitt liv med sine ene drømmers regbuefargede spindelvev, tenker kvinnen. Så en dag begynner hun å lengte igjen, og hun møter en annen mann som har et blikk som fager henne med lidenskap og ømhet, slik hun har følt før, med elskeren som nå er død. Øynene fyller henne både med gru og med en syk lengsel, og hun grunner mye på hvor denne lengselen kommer fra. Så går et opp for hennes at det er den døde mannens øyne som ser på henne i den nye mannens blikk.Hun gjør alt for å unngå dette flammespørsmålet.

Så en dag hører hun stemmen hans. han hvisker at han ikk er død, at han aldri kan dø.Hun blekner i redsel, flykter. Men så hører hun hjertet hans banke, med feberhete hjerteslag. Til slutt hører hun hans syke hjerte full av elskov banke inne i sitt eget. Hun føler hvordan han legger armene sine rundt henne og trykker henne til dette hjertet som ikke kan dø, siden det er så fullt av kjærlighet.

Etter dette ser hun ham overalt. Hun hører stemmen som hvisker at han alltid vil elske henne, og at han aldri vil kunne dø. Hun begynner å føle den samme lengselen etter ham som han mens han levde følte for henne, men som hun ikke kunne oppfylle. Han har etter døden skjenket henne henens egen lengsels skjebnesvangre gave, skriver Dagny som siste setning i den første teksten.

Teksten ”I tusmørket.” handler om en kvinne som ser tilbake på livet sitt gjennom blomstene hun har dyrket. Etter hvert som bildene i teksten utvikles, blir blomstene farligere og mer giftige. Endelig en dag  finner hun blomsten hun har lett etter hele sitt liv, men også den dør til slutt. Da kaster hun denhun den ut på gaten og gir opp letingen etter den perfekte blomsten. Men blomstene tar hevn og kryper oppover veggene i huset hennes og ender til slutt med å kvele henne.

Når kvinnen var ung likte hun pene og fargerike blomster som kornblomster og syriner, blomster hun kunne samle og smykke seg med. De var en ungpikes overfladiske lengsler: ”Og hun kasted og strøed blomsterne omkring sig, strøed og samled... gule i haaret , røde om armene, blaa og hvide... tulipaner, fioler, syriner... Og duften fyldte hendes sind, men sjælen sov ”. Det neste blomsterstadiet er rosene: ” Bare roser, fulde, tunge, flammende roser... Hele livet var en rosenhæk, og hun suged duften ind med alle porer." De er symboler på den klassiske kjærligheten med dype følelser og edelhet, men blir fort uinteressante når de viser seg å være pompøse og falske, og kvinnen fryder seg over å se dem visne og dø: Men da roserne visned, glæded hun sig. Hun nød at se bladene gulne i randen. Hun tog begge hænder fuld og lod dem falde, et for et. Hun rysted hækken, saa et regn af matte, blege blade risled over hendes hoved. Og hun saa, at roserne var sorte med forkullede bladet."

Mens interesse etter hvert blir mindre, oppdager hun at hun nyter å se deres fall fra roser til forkullede blad. Hun blir tadig mer opptatt av det dekadente, hun blir besatt av tungduftende og giftige blomster. Etter de dunstende rosene finner hun kalablomster: de er lyse og vakre, men også svært giftige. Også disse mister hun interessen for, og hun begynner å lete etter mørkere og farligere blomster. Letingen fører til slutt kvinnen langt inn i skogen, og her finner hun blomsten hun tror hun har lett etter. Den er mørk med tunge blader som drypper gift. Men når hun tar den med hjem visner den, og kvinnen gir opp håpet om å finne seg selv gjennom blomstene. I tekstens høydepunkt kommer blomstene tilbake for å ta hevn. De slynger seg rundt hennes stue og rundt henne til de til slutt kveler henne.

Men teksten ender ikke med blomstenes hevn. I et brått vendepunkt står plutselig kvinnen der alene med en helt ny type blomst som ikke ligner noen av de andre hun har beskrevet tidligere: "Hun var jo alene og kun en blomst, hendes sjæls blomst stod ved hendes side. Den kjærtegned hende med sin lange, fine stængel og saa paa hende med de store, hvide stjerneøine. Da følte hun sit hjerte banke av en ny lykke, hun følte dets strenge klinge under blomstens blik: min stjerne, stjernen over min sjæl! Og sangen steg og fyldte rummet, og hun vidste, at hendes lykke boed i den: min stjerne, stjernen over min sjæl... "

Her dukker stjernebildet opp og viser hvordan kvinnen tror hun endelig har funnet ledestjernen hun har lett etter. Men ulik de andre historiene får denne en lykkelig slutt, hittil. Prosadiktet slutter med tre punktum som en advarsel om at historien ikke ender her.

Teksten ”Et la tristesse” er bygd opp i bevegelser. Den handler om en kvinne som står og synger, mens en mann sitter avslappet og lytter. Teksten følger sangens slyngende bevegelser oppover og utover, nesten som girlander, før den ender tilbake i rommet hvor tekstens to personer oppholder seg. Sangens oppstigning kan også minne om bildet av Ikaros som flyr inn i solen, men her er det kvinnen og ikke sangen som faller etter møtet med solen.  ”Hun staar og synger, inadvendt, druknet i denne ene, eneste følelse, som hæver hendes sjæl op i skyene, ind i solen ”

Sangen gjør at tid og rom sforsvinner inn i en tåke, og kvinnen lever seg inn i øyeblikket, hvor hun avslører sjelden sin med sang. Når sangen er slutt, føler hun seg avkledd. Hun har avslørt sine drømmer og ambisjoner som strekker seg lengre enn til mannen som sitter og lytter: ”Hun føler, hun ved, hun har foraadt sig, hun har sungen sig nøgen." Kvinnen står blek, blottet og venter på mannens reaksjon på hennes dristighet. Men han har ikke forstått. Han roser hennes tekniske dyktighet, og hun er skuffet og stum over at han ikke gir uttrykk for å ha forstått hva hun akkurat har gjort. Ved å insistere på det tekniske ved sangen drar han henne tilbake til realiteten, og gjør det hun har oppnådd ved sangen, irrelevant: ”Men han er ikke bleg, ’Du har sunget brilliant,’ siger han tilfreds, ’saa godt har du aldrig før taget det h”.

Teksten ”In questa tomba oscua...", som  betyr ”i denne mørke grav”, er fylt av en mørk og skrekkblandet stemning. Den handler om en kvinne som  blir drevet av  lengsel og en tro på at dette er natten hun skal få svaret på sitt livs gåte. Hennes søken fører henne til et gravkammer hvor hun finner sin døde elsker liggende på båre. Mannen står opp fra de døde, og hun tror hun endelig skal få svarene hun har søkt, men mannen ender opp med å drepe henne.

Teksten har drømmens ulogiske handlingsmønster og avsluttes i høydepunktet slik mareritt gjerne gjør: I begynnelsen er teksten preget av kvinnens hastende uro mens hun beveger seg blant mennesker og hus. Stemning bygges opp av spørsmål og repetisjon som skaper en jagende rytme:

”Hvad vilde hun? Hvad vented hende? Hun vidste, det nytted ikke at stritte  imod, hun vidste, hun maatte fremad, fremad, til hun naaed sit maal”. Så skifter billedbruken plutselig. Kvinnen stopper opp og blir så slukt av en avgrunn som åpner seg foran henne. De åpne gatene byttes ut med klaustrofobiske korridorer fylt med bilder av levende døde: ”Og da hun atter aabned sine øine, saa hun, at korridorens begge vægge var bedækket med høie, mørke billeder af mennesker, mænd og kvinder, og alle vendte de sine truende, spottende og sørgmodige øine mod hende, og hun læste i alle disse gravgustne ansigter en hilsen, et frygtelig velkommen”. Tekstens bilder får nå et mer klassisk gotisk element. Den hastende tonen er borte, men uroen sitter i enda. Prosadiktets stemning bygges opp gjennom hele teksten, men forløses aldri. Istedenfor slutter teksten brått og dramatisk i tekstens høydepunkt. Også denne kvinnen er en fatalist. I dette prosadiktet personifiseres skjebnen som en vampyr: ”Hun gik langsomt mod den aabne dør, bag hvilken hun vidste, at hendes skjæbne lured paa hende for at gribe hende i sine arme, og suge ud hendes blod draabe for draabe”. Det er en tone av dødslengsel i teksten: stemningen blir mørkere og mørkere, og kvinnen møter sfinkser og levende døde, men skremmes ikke bort fra sin søken. Enda hennes vei er malt med gotiske skrekkbilder og et løfte om destruksjon og død, trekker ikke kvinnen seg tilbake. Hun tror nattens begivenheter er skjebnebestemt, og det er denne fatalismen som trekker henne fremover.