Hans Johngian Luth Müller, som er nevøen til Amalies første ektemann August Müller, og sønn til Jonas Müller, sognepresten i Vanylven som var innlagt på Gaustad sykehus samtidig med henne og døde der, blir i Bergens forhørsrett dømt for falskneri. Han er kjøpmann i Bergen, og har seks barn. Han dømmes til fengselsstraff i tre år.

Av dokumentene fremgår at han flyttet som ganske liten fra Bergen til Vannylven, og at han tilbrakte sin barndom dels der og dels i Bergen. Som femtenåring kom han til Kristiania, hvor han bodde i seks år, frem til 1883. Derfra dro han til Bergen, hvor han har drevet manufakturhandel fra 1884. Det er sannsynslig at det er han Amalies sønn Ludvig bel ansatt hos da hun giftet seg for andre gang og flyttet til København.

Av dokumentene fremgår det også at Hans' far har vært sinssyk. Moren er død i 1900. Han er delvis oppvokst hos slektninger i Kristiania, og konfirmert i Trefoldighetskirken (som er menigheten Amalie og hennes sønner soknet til da de bodde i Kristiania) i 1878.

I protokollen oppgis det at han er drikkfeldig. Forbrytelsen foregikk i mai. Det oppgis at han har astma, og at hans mentale helse er svak. Han veier 91,5 kilo.

Det oppgis at faren, to onkler, en tante og en bror skal være sinnssyke.

Etter hvert overføres han til Gaustas asyl, og så tilbake til fengslet. Han slippes ut 15.10.1905.

I Amalie Skrams uavsluttede roman Mennesker, som foregår på en prestegård svært lik den Hans vokste opp på, og som Amalie besøkte i tiden da hun var forlovet med August Müller, skildres en gutt som har sterke likhetstrekk med Hans. Hans fetter Stener Stenersen Müller, fra August Müllers andre ekteskap, skriver et sted at han er forarget over at Amalie kan ha uthengt gjenkjennelige familiemedlemmer på denne måten.