Den ugifte moren Karen Eddisdatter ved Tanafjorden brennes som heks for løsaktighet, svart magi og omgang med djevelen

Denne våren føres det sak mot karen Eddisdatter, som kalles Finn-Kari, noe som tyder på at hun er av samisk herkomst, under tingsamlingen ved Omgang ved inngangen til Tanafjorden. I utgangspunktet gjelder saken løsaktighet, men i  løpet av prosessen kommer det fram påstander om svart magi, altså at Kari har påført naboer og uvenner skade ved trolldom. Blant vitnene i saken er faren til barnet hennes. Han forteller retten at han ikke tør forlate henne på grunn av trolldomskreftene hennes.

Etter flere vitneutsagn av denne typen er det fremdeles noe tvil om skyldspørsmålet, ikke minst fordi Kari selv ikke tilstår noe som helst.

Retten beslutter at Karen skal utsettes for vannprøven. Det innebærer at hun blir kastet naken og bundet i vannet. Dersom hun synker, betyr det at hun er uskyldig. Derom hun derimot flyter opp, er hun skyldig i trolldomskunster. Logikken bak vannprøven er at det rene vannet vil motta den uskyldige og rene, men støte fra seg den urene og skyldige. O den uskyldige drukner under prøvelsen, er det selvfølgelig beklagelig, men man må regne med at vedkommende i så fall går til en bedre tilværelse.

For Kari er møtet med vannet i Tanafjorden tidlig i mai ublidt. Hun flyter opp, og sjokket er så stort at hun tilstår det meste. Hun forteller detaljert om sin omgang med djevelen og om hvordan han har hjulpet henne med sin svarte magi.

Etter denne tilståelsen blir Kari brent på bålet. I sine siste øyeblikk roper hun ut navnet på to medskyldige hekser i lokalmiljøet, som hun mener er vel så gode i trolldom.

Denne tilståelsen betyr at det om et års tid blir reist sak mot en av de to kvinnene hun har angitt, Lisbet Nilsdatter.

Prosesen mot Lisbet kommer til å følge samme mønster som mot Karen: Folk i bygda vitner mot henne, deriblant hennes egen ektemann. Lisbet kommer først til å nekte for alt, men etter vannprøven kommer hun til å tilstå, og gjøre nøye rede for både sin svarte magi og sitt samkvem med djevelen.

Lisbet kommer imidlertid også til å tilstå at hun har deltatt på en heksesabbat i fjor jul. Hun angir også to andre lokale kvinner som skal ha deltatt. Etter denne tilståelsen ender også Lisbet på bålet. Men så ebber heksehysteriet i Omgang ut, og kvinnene hun har angitt blir ikke tiltalt.

Lenger øst i Varanger-regionen går det derimot liknende kjedeprosesser. Her blir flere titalls kvinner anklaget for hekseri. Også barn blir trukket inn om vitner og som ofre.

Siden skal historikere komme til å forklare trolldomsprosesser som dette medd at lokalsamfunnet er i ubalanse eller under økonomisk press. Det kommer også til å bli påpekt at det er marginale personer som lider under forfølgelsene. Og Finnmark kan i høyeste grad kalles et ustabilt samfunn for tiden. Befolkningen består av samer og nordmenn, og religionen i området er russisk-ortodoks og luthersk kristendom og tradisjonell samisk sjamanisme -- til dels i blanding. Men i finnmarksprosessene er ikke samene overrepresentert.

Det ere også stor strid stater imellom om hvem dette området tilhører. Både Danmark-Norge, Sverige og Russland gjør krav på sine deler. Og den norske kystbefolkningen føler seg generelt lite knyttet til sine bosteder. Folk er stadig på flyttefot, og det er et stort mannsoverskudd.

Samtidig er fiskeværene langs kysten av Troms og Finnmark  i sterk økonomisk vekst. Dette bidrar også til rotløsheten og den manglende sosiale stabiliteten at fiskeværene lans finnmarkskysten ofte fungerer som forvisningssted for straffedømte personer. Det dreier seg om landstrykere, tiggere og "løsaktige" kvinner.

Det kommer også til å bli påpekt at finnmarksprosessene i en helt annen grad enn andre norske trolldomsprosesserdreier seg om diabolisme.