Elisabeth av Bøhmen skriver til filosofen René Descartes. Hun er ikke fornøyd med hans utlegning om forholdet mellom kroppen og sjelen.

I dag skriver den tyske prinsessen og filosofen Elisabeth av Böhmen, som er 25 år gammel og holder til i Haag, til sin venn og samtalepartner,  René Descartes for å diskutere hans i Meditasjoner, som utkom for to år siden. Det er   forholdet mellom kroppen og sjelen som opptar henne: Hun har forstått at Descartes ønsker å holde sjelen og legemet adskilte fra hverandre, at sjelen ikke har utstrekning, i motsetning til kroppen. Men hvis sjelen ikke har noen utstrekning, hvordan kan det da ha seg at den kan bevege kroppen? Dette spørsmålet vil hun gjerne ha svar på.

I Meditasjoner hevder Descartes at mennesket er et dualistisk vesen. Det vil si at det består av to substanser: den sjelelige substansen (res cogitans) og den legemlige substansen (res extensa). Det vesentlige ved den sjelelige substansen er at den tenker, mens det vesentlige ved den legemlige substansen er at den har utstrekning, har han erklært. Det motsatte er ikke tilfellet, det vil si at sjelen mangler utstrekning, og at legemet mangler tenkning. Sjelen er fri og tenker ut fra logikkens prinsipper, men legemet er ufritt og virker i tråd med mekanikkens prinsipper, hevder han.

Men Elisabeth har altså noen punkter som hun vil diskutere nærmere med filosofen, som er en bekjent. For hvis det er slik som Descartes skriver, at mennesket har del i begge substanser, skjønner hun ikke hvordan det kan ha seg at sjelen kan bevege kroppen.

Descartes, som tar spørsmålene hennes på dypeste alvor, kommer til å svare at han i Meditasjoner primært har bestrebet seg på å forklare at sjelen og kroppen er adskilte substanser. Ved nærmere ettertanke må han imidlertid si seg enig i at han ikke har forklart foreningen mellom dem tilfredsstillende. Årsaken ligger nok i at han har fokusert for mye på de ideene som tilhører sjelen og de som tilhører legemet, og for lite på de som knytter seg til foreningen mellom dem, kommer han til å skrive. Han konstaterer at det finnes en forbindelse mellom sjel og kropp, men han forklarer ikke hvordan denne forening kan finne sted.

Så Elisabeth er ikke tilfreds med svaret. I sitt neste brev kommer hun derfor igjen til å be Descartes om å forklare seg nærmere om hvordan det henger sammene med forholdet mellom kropp og sjel. For sin egen del foreslår hun at  sjelen må tilkjennes utstrekning, slik at både tenkning og utstrekning er egenskaper ved én og samme substans, heller enn egenskaper ved to forskjellige substanser. Siden kommer filosofihistorikere til å påepeke at hun på denne måten går langt i retning av en monistisk substanslære, altså en lære om at det bare finnes én substans.

I sitt svar på dette brevet kommer Descartes til å bestrebe seg på å forklare hvordan vi mennesker kan få kunnskap om foreningen mellom sjel og legeme heller enn å forklare hvordan samvirket faktisk finner sted. Mens vi blir oss bevisste ideen om sjelen ved hjelp av forstanden og dens metafysiske tanker, og ideen om legeme ved forstanden hjulpet av forestillingsevnen, er det gjennom dagliglivets sanseerfaringer og alminnelige samtaler at vi blir oss bevisste foreningen av sjel og legeme, kommer han til å skrive.

Denne forklaringen er oppsiktsvekkende ettersom Descartes i sin metodiske tvil nettopp understreker at sanseerfaringen er feilbarlig og utilstrekkelig for å gi oss kunnskap om virkeligheten. Likevel kommer Elisabeth i sitt tredje brev til å være tilfreds med Descartes' forklaring på hvordan vi kan erkjenne foreningen mellom sjel og kropp, for hun har jo aldri tvilt på at erfaringen gir oss kunnskap om et slikt samvirke. Det hun imidlertid har stilt spørsmål ved, og som hun fremdeles mener at hun ikke har fått en tilfredsstillende forklaring på, er hvordan sjelen kan bevege legemet. Hun fastholder at sjelen må ha utstrekning, og stiller derfor spørsmål ved om det kanskje finnes egenskaper ved sjelen som ikke er mulige å erkjenne for mennesker.

Ettertiden kommer dessverre ikke til å ha bevar svaret fra Descartes på dette brevet, og det kommer dermed til å være uklart om han faktisk svarer i brevs form, eller om han for eksempel besøker Elisabeth og at de diskuterer videre på tomannshånd. De to kjenner hverandre. I den videre korrespondansen mellom dem er kommer det  til å være andre ting som diskuteres. Særlig geometri, etikk og politisk filosofi. 

Om seks år kommer Descartes i Sjelens Pasjoner til å skrive at samvirket mellom de to substansene finner sted i den såkalte «konglekjertelen»  (glandula pinealis).

*

Her er brevet Elisabeth skrkiver i dag:

"Haag, 6. mai 1643

Herr Descartes,

Med stor glede og beklagelse hørte jeg, for noen dager siden, om Deres intensjon om å besøke meg. Jeg ble like beveget over at De var så vennlig å ville samtale med en så uvitende og egenrådig person, som over at jeg hadde vært så uheldig å bli frarøvet en så fordelaktig samtale. Da herr Pallotti viste meg løsningene De hadde gitt ham på vanskelighetene i herr Regius’ fysikk, ble denne siste følelsen så mye sterkere, for jeg ville fått mer ut av disse om de kom fra Deres egen munn. Dette gjelder også et spørsmål jeg stilte professor Regius da han sist var i byen, og som han henviste meg til Dem for å få et tilfredsstillende svar på. Inntil nå har skammen over å vise Dem en så uregelmessig stil hindret meg i å skrive til Dem for å be om denne tjenesten.

Men i dag forsikret herr Pallotti meg så grundig om Deres godhet for alle og enhver, og for meg i særdeleshet, at jeg jaget alle unyttige overveielser fra mitt sinn, og nå ber jeg Dem være så vennlig å forklare meg hvordan det kan ha seg at menneskesjelen, som kun er en tenkende substans, kan styre kroppens ånder [esprits] og forårsake frivillige handlinger. For det virker som enhver bevegelse skjer ved at den bevegede tingen dyttes, ved at den dyttes på en spesiell måte, eller ved de spesielle egenskapene eller overflateteksturen til det som dytter. For de to førstnevnte er berøring en nødvendig betingelse, og det siste krever at det som dytter har utstrekning. Likevel utelukker De utstrekning fullstendig fra Deres idé om sjelen, og berøring synes meg uforenlig med en immateriell substans. Dette er grunnen til at jeg ber Dem gi meg en definisjon av sjelen som er mer presis enn den De gav i Deres Metafysikk – altså av sjelens substans, adskilt fra dens tankehandling. For selv om vi skulle anta at sjelen og dens tanke er like uatskillelige som Guds egenskaper (noe som imidlertid er vanskelig å bevise i morslivet og i alvorlige besvimelser), så kan vi få en mer fullkommen idé av dem ved å vurdere dem hver for seg.

Siden jeg vet at De er den beste lege for min sjel, blottlegger jeg svakhetene ved dens spekulasjoner så fritt som dette, og jeg håper at De vil overholde den hippokratiske ed og forsyne meg med remedier uten å gjøre det offentlig. Dette ber jeg Dem om, slik jeg ber om at De må holde ut ubeleilighetene fra

Deres hengivne venn til Deres tjeneste,

Elisabeth