Frankries kong Ludvig 14., som nå er 23 år gammel, sørger for å samle all makt i riket på sine egne hender. Så lenge han vært umyndig har den reelle makten ligget hos kardinal Mazarin, som har handlet med enkedronningens samtykke. Men nå er kardinalen død, og Ludvig overtar selv makten.
Han innfører et av Europas mest konsekvente enevelder. Dette medfører blant annet at høyadelen mister mye av sin politiske makt til kongen, som regjerer med støtte fra flere dyktige rådgivere. Men det er ingen tvil om hvem som satt med makten: Kongen skal, i hvert fall ifølge en anekdote som Voltaire senere skal komme til å fortelle, ha sagt: «L’état c’est moi» (Staten, det er meg).
Om et års tid kommer Ludvig til å flytte hoffet fra Paris til Versailles, hvor han får bygget et stort palass. Slottet kommer til å danne rammen frundt et kostbart hoff. Poenget er å understreke monarkiets autoritære stilling.
Ludvig XIVs første år på tronen er preget av oppgangstid for Frankrike. Det går bedre med landets økonomi, og militærvesenet blir styrket. Under solkongens ledelse kommer Frankrike til å vinne flere kriger i årene 1672 – 81, særlig den fransk-nederlandske krigen, og også erobre områder i Flandern.
Men senere kommer han til å lide store nederlag, blant annet i niårskrigen og den spanske arvefølgekrigen i årene 1701 – 14, i kriger med Spania og Østerrike.
Når kongen dør om 54 år, i 1715, kommer landet til å være i økonomisk og sosial krise.
Han kommer til å regjere i 72 år. Det kommer til å være lenger enn noen annen fransk eller stor europeisk monark.
Paris
