Christian, som nå er 17 år gammel, har vært kronprins fra fødselen av, og er dermed forutbestemt til å bli Danmark-Norges eneveldige konge. Nå når han er blitt konge skal han i henhold til Kongelovens artikkel 2 aktes og æres som “det ypperste og højeste Hoffved her paa Jorden”.
Faren hans, Frederik 5., som nå er død, har vært sterkt alkoholisert, og regjeringsmakten har vært utøvd av geheimerådet. Christians mor, Louise av Storbritannia, har vært svært populær, men hun døde allerede 1751, da Christian var tre år gammel. Den gangen giftet faren seg raskt om igjen, og forholdet mellom kronprinsen og hans stemor, dronning Juliane Marie, har aldri vært særlig godt.
Christian kommer til å regjere over Danmark-Norge i 42 år, men på grunn av sinnssykdom, som allerede nå har brutt ut, tar han ikke særlig aktivt del i statsstyret.. Fra 1784 kommer sønnen hans, kronprins Frederik, til å fungere som regent.
Christian kommer aldri til å sette sine ben i den norske delen av riket, og hans regjeringstid kommer heller ikke satt særlig betydelige spor etter seg her i Norge. Han har allerede i over ti år hatt sitt eget hoff, med den senere greve Ditlev Reventlow som hoffmester. Reventlows oppdragelsesmetoder kommer siden til å sterkt kritisert; han har nemlig stor tro på disiplin og lydighet.
Kronprinsens lærere legger stor vekt på innlært kunnskap og mindre på personlig utvikling. Imidlertid er man opptatt av å gi ham det man kaller en “europeisk oppdragelse”. Resultatet er at han er den mest språkmektige av enevoldskongene. Fransklæreren hans er sveitseren Élie-Salomon-François Reverdil, som later til å ha hatt gunstig innflytelse på eleven. Han forsøkte å forme kronprinsen slik at han kan bli en reformvennlig regent.
Christian er liten av vekst og spinkel, men velskapt, og han kan opptre med stor verdighet. Han er tidlig blitt regnet som helsemessig svak. Årsaken anses å være det som blir ansett som hans unaturlige laster, som man mener han har lært av en pasje og en kammertjener. Flere personer ved hans hoff blir sendt bort, da man mener at de har vakt kronprinsens seksuelle interesse. Han er utvilsomt tiltrukket av sitt eget kjønn. Kronprinsens masturbasjon er rett og slett et problem som omgivelsene forgjeves forsøker å undertrykke, og hans seksuelle virksomhet kommer siden til å bli brukt som forklaring på hans sinnssykdom. Kronprinsen kan være svært åndsfraværende, og har tidlig vist avvikende oppførsel. Han er imidlertid lenge blitt regnet som godt begavet og svært lovende.
Christian 7. tar valgspråket Gloria ex amore patriæ (lat. 'I kjærlighet til fedrelandet vil jeg søke min ære'), og han beholder farens rådgivere. J. H. E. Bernstorff fortsetter som den fremste av geheimerådene. Kongens sympatier og antipatier er imidlertid ustadige. han gir blant annet uttrykk for stor entusiasme når fremtredende personer får avskjed.
Etter tronbestigelsen utnevner kongen Reverdil til kabinettssekretær, og det blir utformet et kongelig memorandum som begrenser stavnsbåndet og hoveriet. Dette kommer blant annet til å føre til nedsettelse av Landbokommisjonen, og dette kommer igjen til å få stor betydning for de danske bøndenes frigjørelse. Reverdil kommer imidlertid, etter en intrige ved hoffet, etter hvert til å bli landsforvist
København
