Johann Wolfgang von Goethe er 26 år gammel og bryter igjen opp fra Frankfurt, og tar imot en innbydelse fra hertug Karl August av Sachsen-Weimar om å komme til Weimar. Han skal komme til å bli her til sin død.
I Weimar blir Goethe en ledende embetsmann. Han arbeider med veibygging, gruvedrift, hær- og skolevesen og statsfinanser. Avgjørende betydning for hans videre utvikling som dikter får hans vennskap med Charlotte von Stein. Hun er 7 år eldre enn ham, gift med en respektert hoffmann og mor til 7 barn. Under hennes innflytelse finner Goethe frem til likevekt og harmoni.
Weimar-lyrikken er en dempet diktning, preget av form og harmoni (An den Mond; diktet med åpningslinjen «Über allen Gipfeln ist Ruh»).
Lyrikken fra Weimar-tiden omfatter mer enn den subjektive følelse: personlige opplevelser blir innordnet menneskelivets tidløse symboler og finner et typisk og allmenngyldig uttrykk.
Goethe erkjenner den begrensningen som jordelivet setter, lærer seg selvbeherskelsens kunst og godtar de evige lovene i tilværelsen (diktene Grenzen der Menschheit, Das Göttliche).
Dramaet Iphigenie auf Tauris (prosa 1779, verseform 1787) viser tydelig at han i moralsk forstand er i ferd med å bli mer moden, og at han vokser inn i et harmonisk-klassisk livsideal.
Det måteholdet og selvbeherskelsen som han finner hos sin venninne Charlotte, er det sentrale i dette verket, som henter sitt stoff fra gresk mytologi.
Han har med seg det første fragmentet til Faust, som er Gretchen-tragedien, og leser det opp for venner. En weimarsk hoffdame får låne manuskriptet og skriver det av. Det skal komme til å bli funnet i hennes etterlatenskaper i 1887, til store glede for filologene. De skal komme til å kalle det UrFaust.
