Filosofen Hegel trekker veksler på klassisk gresk filosofi, kristen mystisisme og tysk romantikk og skaper et heldekkende system

Filosoen Georg Wilhelm Friedrich Hegel trekker veksler på klassisk gresk filosofi, kristen mystisisme og tysk romantikk. Han skaper et heldekkende system, der grunnideen er at virkeligheten utgjør en evig pågående bevegelse der målet er å forene mennesket og naturen, ånd og stoff, menneskelig og guddommelig, tid og evighet.

Under det hele ligger det han betegner dialektikken: at alt utfolder seg ifølge en evig utviklingsprosess der enhver tilstand nødvendigvis må frembringe sin motsetning. Spenningen mellom disse to tilstandene vil da like nødvendig bringe frem et tredje stadium der motsetningene er integrert; de er på samme tid overvunnet og oppfylt i en større og rikere syntese som i sin tur så får en ny dialektisk prosess av motsetninger og syntese.

Gjennom filosofiens grunnleggende forståelse av denne prosessen hevder Hegel at ethvert aspekt av tilværelsen, den menneskelige tanke, historien, naturen, den åndelige virkelighet, selv gjøres forståelig.

Hegel ønsket å forstå alle dimensjoner ved eksistensen som dialektisk integrert i ett hele på denne måten. I følge ham er all menneskelig tanke og all virkelighet gjennomsyret av motsetning, som er nettopp det som gjør det mulig at høyere former for bevissthet og væren utvikler seg.

Enhver form for væren bærer i seg sin egen selvimotsigelse, og det er dette som utgjør motoren i bevegelsen mot høyere stadier. Verden er alltid i bevegelse mot å fullende seg selv. Mens det aller meste av den vestlige filosofien etter Aristoteles har vært basert i en forståelse av at motsetninger er gjensidig utelukkende, er for Hegel alle motsetninger logisk nødvendige elementer som er avhengig av hverandre i en større sannhet. Sannheten er altså alltid radikalt paradoksal.

Men for Hegel er den menneskelige bevissthet i sitt mest utviklede stadium i stand til å ta inn en slik sannhet. Han gir uttrykk for en dyp tro på den menneskelige fornuft, og mener at den har sitt utspring i selve den hellige fornuft.

Mens Kant har hevdet at fornuften ikke er i stand til å trenge gjennom fenomenenes slør, siden menneskets fornuft fanges i motsetningen så snart den forsøker seg, ser Hegel den menneskelige fornuft som det fundamentale uttrykk for en universell Ånd (Geist), som har den samme kraften som kjærlighet, og som kan sørge for at alle motsetninger overskrides i en høyere enhet. H

egel hevder videre at Kants filosofiske revolusjon ikke setter den endelige grense for menneskelig kunnskap, men snarere utgjør en i en lang rekke av slike begrepsmessige revolusjoner der mennesket innser at det hun hadde trodd var en væren i seg selv, i virkeligheten har fått sitt innhold fra de formene de hadde fått fra subjektet.

Strukturene for menneskelig kunnskap er ikke fastlagt og endelige, slik Kant antok, men tvert imot historisk determinerte stadier som beveger seg fremover i en evig dialektikk der mennesket blir bevisst om seg selv og dermed nedbrytingen av de tidligere ukritiserte forestillingene om verden. Det som i et hvert øyeblikk anses som spikret og sikkert blir hele tiden ødelagt, slik at det åpnes for nye muligheter og større frihet.

Ethvert stadium av filosofien, fra førsokratene og fremover, enhver form for tanke i menneskenes historie, er på samme tid et uferdig perspektiv og et nødvendig skritt i den intellektuelle utviklingen. Enhver tids verdenslogikk er dermed både sann og hel i seg selv, og også et uferdig stadium i den større og mer overgripende prosessen av den absolutte sannhets utvikling av seg selv. Både naturen og historien beveger seg i retning av Det absolutte. Det universelle kommer til uttrykk i tid som historie og i rom som natur. Alle naturens prosesser, og all historie, inkludert menneskets intellektuelle, kulturelle og religiøse utvikling, utgjør det teleologiske plottet i Det absoluttes bevegelse mot åpenbaring.

På samme måte som det kun er gjennom erfaringen av å være fremmedgjort overfor Gud at mennesket kan erfare jubelen ved å gjenfinne sin egen guddommelighet, er det kun gjennom den prosessen at Gud blir endelig, i naturen og i mennesket, at Guds uendelige natur kan uttrykkes. Dette er årsaken til at Hegel mente at kjernen i hans filosofiske idé var uttrykt i den kristne åpenbaringen av Guds inkarnasjon som menneske, selve klimakset i religiøs sannhet.

Verden er et uttrykk for den stadig pågående utfoldelse av det hellige. Det er et intenst drama der universet viser seg for seg selv og oppnår sin frihet.