Conrad Nicolai Schwach, som er nordmann i København, og for noen dager siden har vært med på avskjedsfesten for de fire professorene som skal til Norge for å ta fatt på å bygge opp det nye universitetet der, har vært i Dyrehaven og festet. På veien hjem plukker han opp en hore med silkehatt, slør og silkepels. Han innbiller seg at hun må være vakker, selv om han ikke kan se ansiktet hennes. Han blir med henne hjem til en av smågatene ved Trinitatiskriken. Men når de endelig er kommet opp den steile trappen til kvistværelset på toppen der hun bor, kaster kvinnen hatt og pels og slør av seg, og Schwach som er i ferd med å gjøre seg klar til å benytte seg av hennes tjenester, får se hvordan hun ser ut. Hun er blek, uren og dårlig kledt, og hun bruker ublu ord og bevegelser som gjør at han helt mister lysten. Han betaler henne det samleiet ville ha kostet, og går hjem. Neste dag forteller han kameratene sine om miseren. De ler av ham, og tar ham med til horevert Prins Kjøraus i Ulkegaden for at han virkelig skal få oppleve hvilke eksesser som fins i byen, og hva jentene der er villige til å gjøre når de blir traktert med en god bolle punsj og blir godt betalt: Tolv horer blir kledt nakne og oppstilte rundt veggene, stående på hendene og med sprikende ben. Så går verten omkring med en bunt talglys, som han ett etter ett tenner og planter i horenes kjønn, som i en lysestake.
Stubhaug, A. (2002). Helt skal jeg ikke dø : Conrad Nicolai Schwach, hans liv og erindringer. Oslo, Aschehoug. s. 88