Camilla Collett har hatt en vond natt og skriver et opprevet brev til Welhavens kone Josephine

Camilla Collett skriver et opprevet brev til Welhavens kone Josephine. Hun har hatt en vond natt, hun lider, Josephine må aldri vise dette brevet til noen, bønnfaller hun. Helt siden hun traff Josephine har opptegnelsene og dagbøkene fra ungdomsårene hatt en slags trolldomsmakt over henne. Hundre ganger har hun villet kaste dem, men det har vært umulig for henne, hun har liksom levd blant de døde, blant de som voldte henne så mye glede og sorg den gangen hun var ung og hennes relasjon til Welhaven var på sitt mest intense. Hun har lest og lest i sin egne tekster fra den gangen, hun har ikke klart å løsrive seg, og det føles som om det gjorde henne syk. Hun fikk behov for å se et levende ansikt, hun gikk ut på lykke og fromme. Thora Hansteen var ikke hjemme, og da hun så gikk til fru Kierulf, så hun at Welhaven og hans Josephine var der på besøk, og da følte hun at hun måtte gå igjen. Hun bebreider Josephine for at de ikke bare lot henne gå sin vei, men inviterte henne inn, de skulle ikke ha bebreidet henne, ikke ha ledd, og Josephine skulle ikke ha glemt at Camilla ikke kan være i samme dagligstue som Welhaven. Camilla hadde forresten selv også glemt det, og Welhaven selv har kanskje aldri visst det. Men Camilla var så opprevet da hun kom, nettopp fordi hun hadde sittet og lest i disse gamle brevene, hun hadde gjenopplevd hvor forferdelig hun hadde det i de årene, det hadde ikke gitt seg før Welhavens daværende forlovede Ida Kierulf, som var Camillas nære venninne, døde, da var det som om alt agget smeltet bort fra henne, og hun kunne føle medynk med Welhaven. Men alltid når de har møttes etter det, syns hun at hun har sett ynk og hån i øynene hans når han ser på henne. Det er derfor hun alltid må gå når han kommer inn i rommet. Det skulle hun ha gjort nå også. Da hun gikk fra fru Kierulf, ledet av sin sønn Alf, hun gikk mekanisk ved hans arm, og de passerte hennes gamle hjem, der de nåværende beboerne hadde tent sine lys, var det som om hele hennes gamle smerte styrtet ned over henne igjen. Det var som om hun følte Guds øye på seg i sin uendelige forlatthet. Når hun så kom hjem igjen, var det som å komme hjem til sine døde. Og så styrtet hun seg ned i den gamle hvirvlene igjen. Etter at hun har mottatt dette brevet, setter Josephine Welhaven i gang en liten aksjon for å legge for en forsoning mellom Camilla og Welhaven igjen. Det skal ikke komme til å lykkes før i 1859.