-
Bjørnstjerne Bjørnson flytter til Bergen og blir instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater. Han overtar jobben etter Henrik Ibsen. I denne tiden skal han komme til å skrive fortellingen Arne og fedrelandssangene "Der ligger et land mot den evige sne" og "Ja, vi elsker dette landet."
-
Amalie Alver er elleve år gammel og den nest eldste i en søskenflokk som nå er redusert til seks, etter at den yngste broren hennes, Mons August, døde som spedbarn for et par måneder siden. I dag blir barndomshjemmet deres, Strandgaten 54, solgt på tvangsauksjon.
Hennes far Mons Alver har pådratt seg store økonomiske problemer.
Familien flytter rett over gaten fra det store treetasjes huset til en ettroms leilighet. Her skal de komme til å bo frem til 1861.
-
Ole Bull tropper opp på styremøte i teatret i Bergen og erklærer at han vil ha sin fullmakt fra 1850 om å la teatret styre av direksjonen, tilbake. Teaterdireksjonen, som blant annet består av legen Daniel Cornelius Danielsen, oppløses derved, og Bull ber skuespillerne slutte seg til ham i stedet. Det sier de seg villige til, dersom han kan komme opp med en ny direksjon som kan sikre teatrets videre drift. Bull får stablet et nytt styre på bena, og han kontakter Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania og ber ham komme og overta som teaterinstruktør.
-
Gunnar Heiberg blir født i gamlebyen i Christiania, i kjøpmann Paulsens gård. Han er foreldrenes førstefødte. Moren er dansk, søster til Godtfred Rode, som er gift med det som etter hvert skal bli Margrete Vullum, når hun gifter seg med den norske journalisten og kritikeren Erik Vullum. Margrete er datter av statsminister Orla Lehmann. Gunnar Heibergs Faren er jurist, utdannet i Trondheim. Kristiania er en liten, provinsell hovedstad på ved 30 000 mennesker, men den er i kraftig vekst. Innen Gunnar er blitt jurist, skal den ha mer enn 75 000 innbyggere.
-
Ole Bull holder den andre av to konserter i teatret i Bergen, som erstatning for at teatret nå har vært lukket i to uker på grunn av den pågående striden mellom ham og teaterledelsen. De fleste i byen har vært på Bulls side i denne striden, selv om det nok også fins de som mener at det har vært begått feil på begge sider. Når han nå trer opp på dirigentkrakken, reiser publikum seg og jubler. Han spiller selv flere kjente solonumre på fiolinen, og kalles frem en rekke ganger. Etter konserten følges han hjem til Møhlenpris av en jublende menneskemasse, ledet an av et musiserende orkester.
