Welhaven har lest Camilla Colletts dagbøker og opptegnelser fra ungdomsårene. Han skriver et langt og inderlig brev til henne.

Welhaven har lest Camilla Colletts dagbøker og opptegnelser fra ungdomsårene. Han skriver et langt og inderlig brev til henne der han ber som forsoning, og om at hun må tilgi ham for måten han oppførte seg på den gangen da de var unge. Han forklarer seg. Han har gitt seg hen til erindringer, skriver han, og når han nå husker tilbake, ser han at han hverken kunne slippe henne eller holde henne fast den gangen, hele livet hans var en anstrengelse i savn og strid, han kjempet for sin utvikling, og var dessuten som et jaget vilt i offentligheten. Men han visste at han var elsket. Det er først nå han ser hvordan hun har elsket ham. Han higet etter forståelse, og klarte ikke å slippe henne, når hun vek tilbake, det var forunderlig mektig, som å bli trukket mot et gåtefullt fjerne, slik var det å føle seg trukket mot henne. Og Camilla var jo alltid så fjern, så fraværende, på flukt i selve nærheten, og det til tross for samklangen som fantes i sjelene deres. Han ber henne ydmykt om å tilgi ham. At han har kunnet fornektet henne, og dømt henne så hardt. Hun skulle ha vært like hellig for henne den gangen som hun er nå. Han angrer av hele sitt hjerte. Nå har de møttes i erindringen, midt i den vrimmelen om omgir dem.