Camilla Collett skriver et opprevet brev til Welhavens kone Josephine der hun forklarer at hun slett ikke kan leve i denne byen

Camilla Collett skriver denne påskehelgen et opprevet brev til Welhavens kone Josephine der hun forklarer at hun slett ikke kan leve i denne byen. Enten må hun vekk, eller hun må dø. Det er fortvilende at Welhaven slett ikke ser seg selv, og det han gjorde mot henne den gangen de var unge, mener hun. Men hun var heller ikke klar over seg selv den gangen, hun visste for eksempel ikke om hun var vakker, det var ingen som hadde fortalt henne det, hun var så usikker, hun forsto ikke hva det var Welhaven var så irritert på hos henne, hun lette i enkelthetene, hun forsto ikke at svaret lå i helheten. Han hadde det hun manglet, om omvendt, og hans kraftige personlighet gjorde det ikke enklere. Hennes egen personlighet hadde ikke våknet ennå. Men nå ser hun at alt måtte være som det var. Hun har hørt rykter om at Josephine er sjalu på den fortiden som Camilla og Welhaven har sammen. Det ber hun Josephine om å heve seg over. Det er Josephine som har ham, hun som har temmet ham, men det har kun vært mulig fordi Camilla har lagt grunnlaget der i ungdommen. Hun syns det er tid for forsoning nå, og hun foreslår at de tre kan ta en tur til Bygdøy, der kan de sitte mens barna leker rundt dem. Eller Josephine og Welhaven kan komme opp til henne og sitte der, kanskje en times tid. Men kanskje kommer også dette til å være for mye for henne. Hun vet ikke riktig.