Aasmund Olavsson Vinjes Eidsbugarden i Jotunheimen står ferdig dette året. De siste fem årene har Vinje samlet en kameratflokk rundt seg, som gjerne blir kalt Døleringen. Tre til seks uker hver sommer drar kameratene til fjells, da kryper de inn i kummerlige jaktbuer og er godt fornøyde med det. De tre mest ivrige fjellkammeratene er Berner, Boll og Sars.
Det er Engebret Beito fra Beito som har bygd Eidsbugarden. Tømmeret er blitt fraktet med båt over Bygdin fra øst – dette er også den vanlige adkomsten til Bygdins vestre ende. Pantebrevet er et pant til konsul Thomas Heftye som Vinje har skrevet på rim. Vinje er ingen rik mann, så han har måttet låne penger av konsul Heftye til byggingen, og slik skal det gå til at Heftye overtar Vinjes bu etter hans død i 1870. Vinje kommer altså til å få kun to somre på garden sin.
I pantebrevet skriver han:
" Men ettersom eg meir på Alder steig
og Foten mindre lett frametter seg,
so laut eg sveiva meg og snu at eg i Jotunheimen fekk ei bu,
der eg ein Maanads tid kan leva vel
og styrkja millom Fjellom Skrott og Sjel"
Aasmund Olavsson Vinje ligger på dødsleiet på Gran på Hadeland. Han drømmer om Eidsbugarden, som han fikk bygget i 1868: :
"Kann du minnast utsynet fraa Skineggi (Utsikten) den morgonen, du, daa den kvite skodda dreiv burt imillom Skagastølstindane, og Koldedalsbreane lyste som gull i solglansen. Aajei, aajei, at eg inkje skal koma dit i sumar!"
"Men naar eg no er lagd i kista, so vil mi aand slaa upp sin heim deruppe milliom fjelli. Og so vil eg sitja der paa Falketind og sjaa ut yver Noreg, og Fjellradirne skal stiga fram.."
