Edvard Munch tegner et følge med blinde mennesker som han har sett når han har vært sammen med tante Karen nede i byen

Edvard Munch, som er sju år gammel, tar et kullstykke og legger seg på gulvet i leiligheten på Grünerløkken i Christiania og tegner et følge med blinde mennesker som han har sett når han har vært sammen med tante Karen nede i byen.

Han tegner dem i monumentalt størrelse. Han føler stor glede ved dette, han føler at hånden er mer med nå enn når han tegner på baksiden av farens resepter, slik han vanligvs gjør.

Tante Karen, som flyttet inn til familien da hennes søster, Edvards mor, døde, beundrer tegningen hans.

Edvards søster Sophie er også svært begavet i tegning.

Edvar er et svakelig barn, som ofte er syk; han lider av kronisk astmatisk bronkitt, og har flere alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. Dermed blir skolegangen hans svært uregelmessig, og i lange perioder om vinteren må han holde seg innendørs. Da blir han undervist privat, og slik blir familiens leilighet sentrum i Edvards liv, og det er her han skaffer seg selv sin første selvlærte tegneutdannelse.

Det er  opplevelser i hjemmet og familien som kommer til å danne utgangspunktet for Edvards viktigste motiver som moden kunstner.