Gerhard Armauer Hansen, som er konsituert overlege for den spedalske sykdom i Norge, ber sin pasient på Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen, Kari Nilsdatter Spissøy fra Moster, om å komme inn på hans kontor. Han sier han vil foreta en liten operasjon på øyet hennes. Hun blir redd, gråter, protesterer, og sier at hun kun har et friskt øye. Men det hjelper ikke. Uten å forklare hvorfor, prøver Hansen å stikke henne i øyet med en stærnål som inneholder materie fra en annen spedalsks knute. Da det første forsøket mislykkes fordi hun verger seg, holder forstander Hartwig uoppfordret hodet hennes i ro, slik at Hansen lykkes med sitt forsett i andre forsøk. Først i ettertid skal det bli klart hva Hansens formål med inngrepet er, nemlig å finne ut om mikroorganismer fra en spedalsk knute vil utvikle seg på en med den glatte form for spedalskhet, som blant andre Kari Nilsdatter lider av. Kari føler seg ydmyket, misbrukt og mishandlet. Hun er redd for å miste synet. Selv om overlege Hansen har sagt at det ikke er farlig, er hun redd for at inngrepet skal medføre varig svekket syn. Inngrepet gjorde dessuten vondt, hun verket etter stikkene og fikk vansker med nattesøvnen. Derfor går hun til stiftelsespresten og klager. Han hører på hennes gråt og jammer over hva Armauer Hansen har gjort mot henne. Han trøster Kari, men gjør til å begynne med ikke noe mer med det. Etter at hun har beklaget seg for tredje gang, derimot, setter sokneprest Grønvold seg ned og forfatter et to sider langt brev til tilsynskomiteen ved Pleiestiftelsen, der han gjør rede for klagemålene. Dermed foreliggger det et skriftlig dokument som kan få alvorlige konsekvenser for Hansen. Men bare dersom noen vil at det skal få det.
Gerhard Armauer Hansen
Bergen
