Ragna Ullmann forlover seg med den fem år eldre Ludvig Nielsen. Hun er 35 år gammel nå, hun har truffet ham i Tromsø under et besøk hos søsteren. Han er overrettssakfører, og skal etter hvert komme til å bli bankdirektør. Hun kjenner ham nokså dårlig, og venner og familie forstår ikke helt hvorfor hun inngår denne forbindelsen, hun kommer jo til å måtte bo i Tromsø, den byen har bare 5700 innbyggere, og vinterklimaet er hardt, hun kommer til å måtte leve langt unna sin elskede mor Vilhemine og teater- og kulturlivet i hovedstaden, hvor hun har vokst opp, og hun vil jo heller ikke kunne fortsette sitt yrkesliv som lærer, som har vært så viktig for henne. Riktignok begynner alderen hennes å bli et ømt punkt; hun er blitt 35, og kvinner regnes som gamle jomfruer hvis de har passert tretti og fortsatt ikke er gift. Hun har selv spøkt med det; selv om en har klave, er det verre med å skaffe ku. De ekteskapserfaringene hun har vokst opp med har jo ikke vært særlig lystelige, både mor og mormor har hatt strevsomme ekteskap. Hennes eget ekteskap skal komme til å resultere i en livskrise som kommer til å strekke seg over en periode på fem år og ende med skilsmisse. Senere, i en bok hun kommer til å kalles Norske Kvinder i det 19de Aarhundre, skal hun om mange år komme til å skrive: "Det var ikke mere frydefullt at være "Pebermø" i den dannede Klasse end at være "Taus" eller "Tausekjærring" på Landet. Og derfor, enten Kvinderne vedgik det eller ikke, syntes de, at en Mand, om han var aldrig saa slet, var bedre end ingen Mand".