Kristiania er i ferd med å bli en liten storby

I Kristiania bor det nå rundt 120 00 innbyggere. Byen er blitt mer som en liten storby nå: arkitekturen er mange steder blitt mer moderne, det har vokst frem industribedrifter og verksteder, og det er blitt bygget mange leiegårder og skoler.Det er dessuten blitt mange flere studenter i byen.

Blant innbyggerne er det nå er overtall av unge kvinner, og befolkningen er blitt mer markert todelt, både geografisk og sosialt; på østkanten bor de fattige og arbeidsfolkene, på vestkanten borgerskapet og de bedrestilte.

Den store, nygotiske bygget Jernbanegården har allerede stått der i flere år, og det satses stort på utbyggingen av samferdselen. Nå er for eksempel ikke byen lenger isolert om vinteren; det er allerede flere år siden en isbryter har sørget for at skipene kan komme og gå hele året.

Det mest trafikkerte ut- og innskipningsområdet er Bjørvika.Skipstrafikken mellom Kristiania og København er svært viktig for borgerskapet; mange faste utenlandsruter anløper kystbyer som Bremen, Hamburg, Amsterdam, Le Havre og Bourdeaux. Man kan også reise med skip over til London, Hull og Liverpool.

Nesten alle hjem i byen har vedfyring, og gatebelysningen består av gasslamper, det blir stadig flere av dem, og de lyser stadig bedre.

Homansbyen, som området bak slottet kalles, er en slags villaidyll for embetsmannsfamiliene, med romslige murhus og hager. Allerede i flere år har det gått hestesporvogner hit, og til Grønland, dessuten til knutepunktet Vestbanen, som er en nyvinning både arkitektonisk og når det gjelder samferdsel.

Stortinget har stått ferdig siden 1866. Mange syns bygningen likner mer på et sirkus eller et teater enn en bygning verdig en nasjonalforsamling, men det er et viktig symbol på Norges selvstendige stilling innenfor unionen. Samfunnsinteresserte kvinner og menn kan følge med på drøftelsene.

Men i Pipervika er det fremdeles svært fattigslig; smug, rønner og bordeller.

I de borgerlige hjemmene er derimot stilen i ferd med å forandre seg, tidligere har møbleringen ofte vært slik at møblene står stilt opp langs veggen, nå flyttes de ut på gulvet, plasseres i grupper på tepper, og man får en ny forståelse for hjemlig hygge.

Et godt borgerlig hjem bør ha et piano, mener man, og dessuten spyttebakker innendørs. Dumpedoer i trappen hører også til. Man har dype, plysjkledte lenestoler med rygger og armleder dekket med noe som kalles antimakassar, og gardiner, tepper og møbler er tett besatt med pomponger eller frynser. Det er vanlig å bruke nips og statuetter som dekorasjon, og man setter gjerne blankpusset sølv og klart krystall, reiseminner og fotografier på småhyller, buffeer og konsoller, skjenker og hjørneskap.

På veggene skal det gjerne være prestisjekunst i ruvende innramming, familiebilder og anegalleri. I salong og bibliotek, røkeværelse og spisestue skal det være myke tepper. Overdådige lamper gir lys midt i rommene, i hjørner fins intime lampetter og måneskinnslamper. Kroker, ganger og trapper ligger i den dunkle periferien av leilighetene.

Bordene er dekket med tunge duker, brikker og broderte løpere, og her ligger også gjerne album, praktbind, eller hefter med postkort. Bøkene står skjermet for støv i bokskap med glassdører. Høyreiste potteplanter står i potteskjulere. Tunge gardiner og portièrer pakker inn rommene.

Kvinnene går kledt i kjoler, skjørt og bluser pyntet med lisser, sløyfer, rysjer og frynser, og de har folder og volanger. I halsen har man blonder, kniplinger og finkrager. Halslinningen skal til vanlig være høy. Men når det er ball, skal damene være utringede, og de skal by på kroppen sin, da skal stoffene være av nye stoffer som tyll, crêpe de chine, chiffon og silkemusselin. Hattene er ofte bredbremmede tårnkonstruksjoner med fjær, blomster og sløyfer. De kalles møllehjul. Klokkehatt.

Når det gjelder prostitusjonen i byen, henger den nøye sammen med de strenge reglene i borgerstandens og embetsmannsstandens offisielle kjønnsmoral. Den innebærer at all seksuell omgang utenfor ekteskapet er bannlyst. Men det er vanlig å se gjennom fingrene med at i hvert fall unge menn kjøper seg seksuell tilfredsstillelse. Dette gjelder vel å merke absolutt ikke kvinner. Og fra arbeiderklassen venter man seg ofte ikke annet enn «umoral».

Leger mener at det er helseskadelig både fysisk og psykisk for menn å undertrykke sine kjønnslige behov, og også innenfor ekteskapet er det vanlig å tillate at menn har kjønnslig omgang med andre enn sine koner. Borgerskapets kvinner skal vel å merke ikke ha noen egen seksualitet. Kvinnelige seksualitet er i det hele tatt et svært tabubelagt område, selv innenfor ekteskapet er ikke samleiet noe man snakker om, og det er utelukket at det skal kunne nytes av hustruen.

Mange unge jenter fra borgerskapet er mer eller mindre tvunget til å inngå ekteskap, for gift skal en kvinne være, det er sosialt uakseptabelt i de fleste kretser å forbli utgift; det er et tegn på et kvinne ikke har lykkes. Og når kvinnen gifter seg, er det hennes plikt å tilfredsstille mannens behov, også de kjønnslige.

Det er svært viktig for en kvinnes sjanser til å bli gift at hun er jomfru på bryllupsnatten. For jenter som er oppvokst i borgerlige hjem med god plass, er det sannsynlig at de har fått liten eller ingen erfaring med kjønnslivet før de gifter seg. Dette skal komme til å bli et stort tema for Amalie Skram, særlig i romanen Forrådt, som kommer til å utkomme i 1892.

I arbeiderklassen er dette derimot som regel annerledes. Der er folk trangbodde, det er vanlig at en hel familie bor på samme rom, og da er det vanskelig å unngå at ungene vet beskjed om seksuallivet helt fra starten av. På Kristianias østkant er det svært vanlig at barn blir født utenfor ekteskap. Og den strenge kontrollen av borgerskapets kvinner før til at deres menn ofte søker mot arbeiderkvinner for seksuell tilfredsstillelse. Jenter fra arbeiderklassen kan ofte føle seg smigret av å bli oppvartet av menn som står høyere enn dem selv på den sosiale rangstigen, og ofte håper de sikkert også at forholdet skal utvikle seg til noe mer. Dette er også et tema som Amalie kommer til å ta opp i forfatterskapet sitt, blant annet i novellen «Bobler».

Byen har åtte bordeller, og det er ikke uvanlig at studenter besøker bordell sammen med arbeidere, sjøfolk, militære og tilreisende.Blant menn fra de høyere samfunnsklassene er det heller ikke uvanlig å holde seg med en bestemt elskerinne, enten alene, eller på deling med en eller flere venner.

Erik Skram og hans bror er et eksempel på dette i København. Erik har to barn med en kvinne han ikke er gift med. Dette med menns behov for kvinner andre enn de de er gift med, skal kommer til å bli et stort og betent tema i Eriks Skrams forhold til Amalie.

86 prosent av de politiregistrerte horene i Kristiania kommer fra arbeiderklassen, som 62 prosent av byens befolkning tilhører. 16 % prosent av barna i denne samfunnsklassen blir født utenfor ekteskap, mot 8-9 prosent i borgerklassen.

Av horene er det 75 prosent som kommer fra familier med stor sosial og økonomisk nød. Ofte er en av foreldrene døde, og barna satt bort i pleie, de er gjerne kort tid på hvert sted, og har fått sine liv preget av fyll, kriminalitet, sykdom og fattigdom.

De aller fleste horene er også innflyttere til byen. Bare en fjerdedel av dem er født i Kristiania. Jenter som bor langt hjemmefra har ikke noe sosialt nettverk å støtte seg til dersom de for eksempel jobber som tjenestejenter og blir satt på gata fordi de er blitt gravide.

Jenter som kommer flyttende til byen, tar seg vanligvis jobb som tjenestejente, fabrikkarbeider eller sypike. Lønningene til kvinner er mellom en tredel og halvparten av menns lønninger, og dersom en kvinne mister jobben, er det vanskelig eller umulig å overleve uten å prostituere seg.

Men også som hore er det vanskelig å få pengene til å gå rundt, og de færreste klarer å legge seg opp penger.

For de som jobber i bordeller går mesteparten av det de tjener til bordellmamma eller bordellverten, som betaling for kost og losji. De som bor privat, leier som regel hos det som kalles ruffere eller ruffersker. De leier ut værelser til flere jenter av gangen til blodpriser, og det er som regel dette de lever av. Gårdene ligger i samme bydeler som bordellene. Og horene kan også ha ansatt oppvartningspiker, det er eldre horer som ikke lenger er attraktive på markedet. Det er dessuten dyrt å holde seg med klær, sko og sminke.

En hore må helst kle seg oppsiktsvekkende for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet, med oppsiktsvekkende hatter, strømper, kjoler og støvler.

Her er en beskrivelse fra Amalie Skrams roman Lucie, som kommer til å utkomme i 1888:

«Et pyntet fruentimmer med store, frække øjne, forpjusket pandehår og sminkede kinder, som grelt stak af mod sommernattens blege lys, kom listende ud af en gadedør. Idet hun skulde passere Theodor, stansed hun og tiltalte ham. «Fan'en ivold», sa han med sammenbidte tænder og stamped så hårdt i jorden, at fruentimmeret fôr i vejret og gik fra ham med en skraldende latter og en strøm af grove ord. Han strøg afsted med lange skridt og en grundende mine, og var snart kommen forbi St. Hanshougen.»

Kjønnssykdommer er et stort samfunnsproblem knyttet til prostitusjonen, først og fremst gonorré og syfilis. Mange av horene er gjennominfisert av kjønnssykdommer, og dermed sterile.

Men dersom horene blir gravide, og de bestemmer seg for å ta abort, utføres det som regel illegalt av ikke-fagkyndige personer, eller av leger som tar seg godt betalt. Det hender ikke sjelden at slike aborter ender med infeksjoner, bukhinnebetennelse og pinefull død.

Andre vanlige dødsårsaker blant horene er tuberkulose, mangelsykdommer, alkoholisme, sinnslidelser og selvmord.

Mange spedbarn født av horer dør av vanskjøtsel, som spedbarn, andre blir tatt fra mødrene og satt på institusjon.