Amalie debuterer i Dagbladet med artikkelen En Betragtning over Isebns Et Dukkehjem. Stykket har gjort voldsomt inntrykk på henne. Artikkelen er anonym, hun bruker pseudonymet «ie», og skriver et varmt og engasjert forsvar for Ibsens stykke. Teksten består i stor grad av en handlingsreferat.
Hun skriver om stykket: «Det er et Mesterværk af højeste Fuldkommenhed, og hvad den psykologiske Behandling af Personerne angår, saa saa maa det ligeledes bekjendes, at den er uovertræffelig.»
Hun skriver videre at når denne verdens Noraer våkner til full bevissthet om den uretten som er blitt øvet mot dem gjennom tidene, kommer de til å bryte alle bånd og overskride alle murer som samfunnet har bygd opp rundt dem.
For de som kjenner Amalie, er det lett å lese inn i teksten at hun har identifisert seg sterkt med Nora i kampen for å bryte ut av ekteskapet sitt med August Müller.
I hennes fortolkning er skuespillet et angrep på den patriarkalske undertrykkingen av kvinner, døtre såvel som hustruer. Den manglende likeverdigheten mellom kjønnene begrunner hun med at kvinnene er blitt holdt i uvitenhet. Frigjøring blir ikke mulig før viten møter uvitenhet, understreker hun.
I siste del av artikkelen bruker hun stykket som bakteppe for å skrive om samfunnsmoralen, og å fordømme ekteskapet i dets nåværende form. Hun ser frem til den dagen da kvinner har sin suverene rett til å velge sin plass selv, og ikke være henvist til ekteskapet som en forsørgelsesanstalt.
Skram, A. and I. Engelstad (1987). Optimistisk læsemaade: Amalie Skrams litteraturkritikk. Oslo, Gyldendal. s 32
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091506094
og
Losnedahl, K. G. (2015). Dramatikeren Amalie Skram. Nina og Gjæld. To skuespill av Amalie Skram. Bergen, Alvheim & Eide akademisk forlag. s. 246.
og
Garton, J. (2012/1213). "Amalie Skram og Henrik Ibsen. En forsømt anledning." Amalie Skram-selskapets årbok.