Vincent van Gogh er blitt 27 år gammel og har bestemt seg for å bli kunstner

Vincent van Gogh har bestemt seg for å bli kunstner. Han er 27 år gammel nå, og er en kort tid elev ved Académie Royale. Han mottar økonomisk hjelp fra sin bror Theo, som arbeider som kunsthandler og har et stort nettverk av kunstnervenner.

Det er med Theos hjelp at han har klart å ta avgjørelsen om å at det er kunstner han skal være. Vincent er en dypt religiøs mann, og lenge har han ønsket å blir predikant, som faren.

De to brødrene har et svært nært forhold. De har vokst opp i en tett og kjærlig familie på landsbygden i Brabant, Vincent er den eldste av seks søsken. Faren er altså predikant, han og moren Anna, en mild og enkel kvinne, har oppdratt barna sine med kristne verdier, til flittige liv i ærbarhet. De ønsker at barna skal få seg en utdannelse, men de har ikke mye penger, så det er ikke så enkelt. Alle i denne familien gjør sitt for å holde flokken sammen, og det er viktig å komme seg oppover på den sosial rangstigen. Det gjør man ved å omgås de rette menneskene, lese de rette bøkene og avlegge de rette høflighetsbesøkene.

De siste årene har man i familien vært svært opptatt av å finne en passende stilling til Vincent, og da er det viktig at han utfører slike øvelser i det sosiale hierarkiet.

Men de siste fire årene har det bygd seg opp spenning og frustrasjon mellom Vincent og faren. Deres måte å leve på blir stadig med forskjellige; Vincent går kledt som en arbeider og omgir seg med folk fra de lavere klassene, og det passer seg ikke, faren er ofte irritert på hans manglende vilje til å tilpasse seg og passe på sitt omdømme. Vincent på sin side irriterer seg over det han mener er farens trangsynthet og stadige innblandinger.

Theo er bekymret for broren sin.  Vincent er en stri natur; han er overbevist om at han alltid har rett, og han kan lett bli påståelig. Han har også en sterk  hang til selvransakelse, han skriver ned det han tenker i brev til Theo, og han gir seg ikke før han har fått undersøkt sitt moralske ståsted og sine vekslende sinnstilstander i ord.

Ofte kan han være både skarp og giftig mot broren sin, han er en lidenskapelig og jaget mann med tendeser  til å bli egosentrisk og despotisk.

Når man treffer Vincent, får man inntrykk av en energisk person. Han er ikke så høy, men han er smidig og kraftig bygget, med grønne øyne, rødt skjegg og fregner. Håret er også rødlig, akkurat som hos Theo, og av og til får han en nervøs rykning i ansiktet. Hendene hans er også nokså urolige.

Han er litt menneskesky, og det kan komme perioder med sterkt tungsinn. Men som regel klarer han å løfte seg ut av det ved hjelp av hardt arbeid og viljestyrke. Det er ikke så lett å leve sammen med ham.

Siden november har Vincent vært ansatt i kunstfirmaet Goupil & Cie, som onkelen er aksjonær i, og i en periode har han bodd sammen med Theo i Paris.

Det har vært mange spenninger mellom brødrene i det siste, og kommunikasjonen mellom dem har vært brutt i lang tid.

I dag skriver han i brev til Theo: «Uten å ville det er jeg blitt en slags umulig person i familien, uansett en man ikke har tillit til, og hvordan kan jeg da være til nytte for noen på noen som helst måte. Det er derfor først og fremst, tror jeg, en fordel og den beste og mest fornuftige avgjørelsen at jeg går min vei og holder på passende avstand, at det er som om jeg ikke fantes.

Det er som fjærfelling for fugler, den tiden da de skifter fjærdrakt, det er fiendskap og ulykke, vanskelige tider for oss menneskelige skapninger. Man kan bli i dette hamskiftet, man kan også komme ut av det som fornyet, men det går uansett ikke i offentligheten, det er ikke særlig morsomt, det er ikke muntert, altså gjelder det å stikke seg unna. Vel, greit nok. Nå, selv om det er ganske håpløst vanskelig å gjenvinne en hel families tillit, som kanskje ikke er helt fri for fordommer og andre like ærbare og moteriktige kvaliteter, mister jeg ikke helt håpet om at en vennlig forståelse langsomt, men sikkert kan gjenopprettes med den ene eller en andre. Først og fremst vil jeg at denne vennlige forståelsen skal gjenopprettes, for ikke å si mer, mellom min far og meg, og så vil jeg også svært gjerne at den skal gjenopprettes mellom oss to. Vennlig forståelse er uendelig mye bedre enn misforståelse.»