Ludvig Alver skriver i dagboken sin om søsteren Amalie og et år preget av skandaler, konflikter og familieoppløsning

Amalie Müller (senere Skram) sin yngre bror, Johan Ludvig Alver, som hun har bodd sammen med i Fredrikshald de siste to årene, noterer denne dagen i dagboken sin en lang og dramatisk kjede av hendelser som har preget hele familien det siste året, og som nå kulminerer i et endelig brudd mellom ham og søsteren.

Han begynner med å minne seg selv om at Amalie nylig har slått husholdning med deres bror Wilhelm i Kristiania. Planen er at de to sammen skal oppdra sine barn – Amalies sønner Jakob og Ludvig, og Wilhelms sønn, som også heter Jakob. For Ludvig er dette oppsiktsvekkende. Han husker at Wilhelm, i ekteskapets første tid rundt 1872, hadde hatt Amalie på besøk i Risør og etterpå erklært at han aldri ville ha noe mer med henne å gjøre. Den gangen sa han at han hadde lært henne å kjenne «fra en side som slett ikke var tekkelig».

I årene som fulgte, har de to derfor ingen omgang. Men så kommer, som Ludvig uttrykker det, «den store ulykken»: Amalies ekteskap sprekker på grunn av ektemannens utroskap. Hun får et nervesammenbrudd, blir sinnslidende, og legges inn på Gaustad asyl. Etter at hun blir friskmeldt, endrer Wilhelm holdning. Han finner glede i hennes selskap, og de to søsknene gjenopptar kontakten.

Ludvig selv har til å begynne med et varmt og godt forhold til Amalie. Han opplever henne som åpen og sympatisk, og mener dette er hennes egentlige vesen. Da Wilhelm spør ham til råds om å bo sammen med henne, svarer Ludvig at det vil være en lykke for ham. Men samlivet tåler ikke tidens prøve. Etter to år er forholdet slitt ned av daglige småkonflikter, og stemningen mellom dem er trykket.

Så kommer hendelsene i februar 1881 som får alt til å sprekke: Deres yngre bror Bernhard blir tatt i å ha underslått 1 200 kroner fra sine arbeidsgivere, Hansen-brødrene i Kristiania. De telegraferer straks til Ludvig i Fredrikshald og spør om han vil betale beløpet. Han svarer ja, men legger til at Bernhard må ta sin straff.

Ludvig reiser til Kristiania for å ordne opp. Der møter han moren og Amalie, og situasjonen utvikler seg til en voldsom scene. For Ludvig blir det tydelig at Amalie nører opp under en misnøye med foreldrene som har ulmet lenge. Hun bruker sin sterke veltalenhet og følelsesmessige kraft til å forsvare Bernhard. Hun foreslår å selge smykker og kutte ned på husholdningen for å betale gjelden. Hun sender både følelsesladde og skarpe brev til Ludvig og til Hansen-brødrene for å påvirke saken.

Tilbake i Fredrikshald blir Ludvig stadig forstyrret av brev og telegrammer fra Hansen-brødrene, som uttrykker at de helst vil unngå fengselsstraff for Bernhard. For Ludvig føles situasjonen som et personlig fengsel.

Han ser Bernhards handlinger som en del av en større, mørk familiehistorie. Etter hans mening har hele familien bidratt til å skape en holdning preget av uhederlighet. Likevel holder han fast ved at Bernhard må ta konsekvensene.

Samtidig eskalerer spenningene mellom Ludvig og Amalie. Hun er misfornøyd med det stillferdige livet i Fredrikshald, og forteller moren om friere og beundrere. Moren gjengir dette for Ludvig, sammen med rykter om at Amalie drikker vin og brennevin i smug. Ludvig husker med bitterhet tilbake til barndommen, da Amalie alltid tok det beste til seg selv ved frokostbordet. Han mener hun er en kvinne med sterke drifter – ikke først og fremst kjønnslige, men et generelt begjær etter å hevde seg, kombinert med en hensynsløs egoisme.

Til slutt kaster Ludvig henne ut av leiligheten. Amalie reagerer med en blanding av raseri, bebreidelser, medlidenhet, erklæringer om kjærlighet, og en dramatisk oppfordring til at de to skal begå felles selvmord.

Neste dag holder hun en improvisert «tale» for ham, der hun lister opp alle urettene hun mener han har påført henne, fra ungdomstiden og frem til nå. For Ludvig blir dette det endelige bruddet. Han skriver at han har sett inn i «hennes hjertes innerste folder» og funnet henne hjerteløs. Han vil aldri mer bo sammen med henne.

Han frykter at Wilhelm, som nå deler husholdning med Amalie, ikke kjenner henne godt nok til å forstå hva han selv mener er hennes egentlige karakter.

Mot slutten av dagboksnotatet vender han tilbake til Bernhard: Etter skandalen får broren støtte fra venner til å reise til Amerika. Der lever han et omflakkende liv, kommer i nye økonomiske problemer, begår flere tyverier, og skriver hjem om nød, arrestasjon og moralsk forfall.

For Ludvig står det klart at foreldrenes liv har lagt et uhederlig grunnlag som barna nå bærer konsekvensene av. Han konstaterer at hans eget hjerte er blitt hardt – men at de dramatiske hendelsene i familien også har gitt ham et skarpere blikk for livets realiteter.