Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Kielland og er vilt begeistret for hans roman Else. Han syns den er et bilde. Han gråt som en unge da han leste den, fordi den er så fylt av Kiellands hjertelag. Hver ord har aktualitet. Han gir noe av dette som Zola ikke gir, fordi han gir for mye. Prosavidløftighetens påtengende realisme kveler ikke det som er saken ved selv å få hele oppmerksomheten. Og det er bra!