Amalie Müller skriver en hodestups beundrende artikkel om Bjørnstjerne Bjørnson og hans familieliv på Aulestad.

Amalie Müller (senere Skram) skriver en artikkel for det danske magasinet Ude og Hjemme, der hun med glød og hengivenhet skildrer Bjørnstjerne Bjørnson og livet på gården  Aulestad. For henne er Bjørnson selve bildet på en åndshøvding.

Hun begynner med å beskrive Bjørnsons arbeidsværelse, «det beste» man ennå har til gode hvis man ikke har sett det. Rommet ligger i andre etasje over dagligstuen, stort og med en henrivende utsikt. Alt bærer preg av at noen som kjenner Bjørnsons smak og gjetter hans ønsker, med ødsel omsorg har skapt dette stedet for ham, skrive rhun. Om sommeren ligger et finmønstret stråteppe på gulvet for å dempe lyden av hans ivrige marsj frem og tilbake mens hjernen arbeider. Tapetene er fløyelsgrønne i gylne felter, møblementet i store antikke former av eik, polstret med rike stoffer i mosegule sjatteringer som harmonerer med veggenes grønnfarge.

Midt imot stråler et mektig hode av Goethe på sokkel; på en annen vegg står et liknende av historikeren P.A. Munch. På skrivebordet, som bugner av papirer og alt tenkelig utstyr, er plassert to kvinnelige byster – en vakker Venus og en uforlignelig marmorstatue, antatt å være Sapfo. Det finnes flere byster, vakre malerier, bokskap fulle av bøker, et gammeldags bord, sofaer og lenestoler. «Et arbeidsværelse til å forelske seg i,» bemerker Amalie.

Hun merker raskt at huset drives med velordnet presisjon. Spisetidene er faste og skal holdes, om man vil stå på god fot med familien, selv om frokosten har en menneskekjærlig unntagelse: den serveres både ved sekstiden, når Bjørnson og ofte fruen sitter ved kaffebordet, og igjen klokken ti for dem som står senere opp. Birte, den ufravikelige husholdersken, vokter imidlertid grensene.

Etter frokost går Bjørnson gjerne en runde på jordene, snakker med folkene om arbeidet, og trekker seg så tilbake til arbeidsværelset inntil badet lokker. Hver sommerformiddag, om været tillater det, kan man se ham i sirlige husklær og bredbremmet hatt, med et stort badehåndkle over armen, på vei mot lunden. Der har han et naturdusj-anlegg, Styrten: elven stuper ned i et løp under lønnetrær og furuer, og en del av vannet er ledet inn i en renne som slipper det åtte-ti fot ned over et gulv bygget over steinene. Under dette gulvet ligger et stort basseng, delvis naturlig, delvis formet av menneskehender. Ved siden av står et enkelt påkledningsrom. Denne korte, iskalde fjellstyrten, fylt av høylandets nervestyrkende luft, er en daglig herding for dikteren, og sikrer ham, mener Amalie. Hun er overbevist om at han har en helse som vil vare lenger enn de fleste.

På Aulestad er det en stadig strøm av gjester: noen på kort visitt, andre for dager eller uker. Alle mottas med en gjestfrihet som virker naturlig og uanstrengt. Ingen føler seg tvunget til å underholde eller bli underholdt; omgangens tvangsluft forsvinner. Samtalene ved måltider og kaffebord kan vare langt ut over ettermiddagen – med mindre et av Bjørnsons mange “jern i ilden” krever ham. Hans latter er frisk og rungende, så smittende at den kunne muntre et menneske selv på dets begravelsesdag. Man legger seg tidlig; ved soloppgang er han oppe, og allerede før klokken ni kan man merke hans rastløse ønske om at alle skal være våkne.

Bjørnson er også familiens midtpunkt. Når hans yngste datter, Dagny, tar ham i hånden og vil vise ham dukkene sine, bryter han av midt i en setning for å følge henne – ansiktet stråler dobbelt når det er hun som er årsaken. Husstanden teller ofte mange kvinner, ikke bare slekt, men også unge jenter som av moralske eller økonomiske grunner trenger et hjem. Bjørnson lar dem komme, gir dem husly og plikter, inntil de kan klare seg selv. Når han presenterer dem for nye besøkende, gjør han det med varme og stolthet.

I dette ligger, ifølge Amalie, en av nøklene til hans vesen: han kan ikke leve uten å gi. Den gjensidige lojaliteten mellom ham og hans folk gir huslivet et gammelnorsk, jarleaktig preg. Tjenestefolkene føler seg som lemmer av familien og opptrer med en takt og beskjedenhet som vitner om virkelig dannelse. Bjørnson lever etter det første bud i humanitetens lov: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem.» Han har bygget nye, lyse hus for sine husmenn, lettet deres kår og til og med brakt gaver til dem fra Amerika. Han har personlig båret kornsekker til dem som slet. Likevel smerter det ham dypt at han ikke kan bryte den avgrunnsdype ulikheten i vilkår som deler mennesker.

Også bygdefolket rundt Aulestad holder av ham, selv om hans oppgjør med kristendommen bedrøver dem. De tviler aldri på hans karakter. Når rykter og beskyldninger kommer, møtes de med stille forakt. Ingen er for liten til at han finner en vei til forståelse; ingen intelligens for svak til at han ikke ser spirer å nære.

For Amalie blir det klart at Bjørnson er dypt forankret i Norge – intet fremmed element blander seg i hans røtter. Hun avviser at han er radikal; han er tvert imot det naturlige uttrykket for et ungt folks normale framskritt, den individualiserte formen for dets høyeste åndelige evne. Han går foran og rydder vei, som en stridslysten høvding mer enn en martyr, drevet av sin natur til å tale sannheten, hele sannheten. Hun forteller karakteristisk at da han for noen år siden vurderte å selge gården, påpekte han ærlig alle skjulte feil overfor mulige kjøpere – gården ble ikke solgt.

Han kaller seg hjemmets dikter, og Amalie er enig. Uten hjemmet ville hans røtter tørke inn. Kjærlighet og takknemlighet binder ham til landet, til jorden som har næret ham. På Aulestad lever han som en jarl på sitt sete, med blikket vendt både utover og innover, trygg bak panseret av bevisst misjon og ærlige hensikter. Hans regelmessighet, alvor og moralske fotfeste gir ham renhet i viljen og ekte indignasjon.