I løpet av den siste generasjonen har enkelte ugifte kvinner fra middelklassen begynt å bryte med det gamle kjønnsrollemønsteret og ta seg “pent” arbeid utenfor hjemmet. Det har også kommet lovendringer som har fjernet en del barrierer, og det har åpnet seg nye yrkesmuligheter gjennom tekniske nyvinninger: Telegrafen, telefonen, skrivemaskinen og et voksende forretningsliv skaper behov for billig og dannet arbeidskraft, og det anses ofte som en fordel å ansette kvinner, da de ser ut til å være fornøyd med lavere lønn enn menn.
Fra 1854 har jenter hatt rett til å arve på lik linje med brødrene sine, og fra 1860-årene har kvinner hatt rett til å drive håndverk og handel på same vilkår som men. Folkeskolelovene fra 1860 og 1869 har dessuten gitt kvinner rett til å bli folkeskolelærere.
Med de nye yrkeskravene øker også kravene til jenters utdanning. Det som gjerne bli kalt “fruentimmernettheter” blir ikke lenger ansett som tilstrekkelig. Om et par år kommer Stortinget til å åpne adgang for fellesundervisning for jenter og gutter frem til middelskoleeksamen, og kvinner får adgang til alle embetseksamener og akademiske grader.
Men det kommer ennå til å gå lang tid før de slipper til i de stillingene som utdanningene fører frem til: Først fra 1904 kan kvinner bli advokater, og først om 28 år, i 1912, får de rett til å bli ansatt i alle embeter unntatt som offiserer, prester og statsråder. I dette året kommer den første kvinnelige norske professoren til å bli utnevnt: Kristine Bonnevie.
Utfordringene for kvinner i yrkeslivet ligger imidlertid like mye i holdninger som i lovparagrafer. særlig gjelder dette for hva som trengs for å være lege. Fra universitetet uttales det for eksempel at en lege trenger "en viss sindig og rolig overveielse, en fasthet i karakteren og viljen, en viss rolighet og likevekt i tanken som kvinnen ofte savner, eller i alle fall vanskelig tilegner seg."
Latterliggjøring er også et våpen som ofte blir brukt. Vittighetspressen er full av karikaturer som viser kvinner i uhørte roller som politimenn, prester og statsråder.
Myhrvold, J. (1984). Nasjonalisme, imperialisme og demokrati 1850-1920. Oslo: TANO. s. 110