Den medisinske vitenskapen og flere av dens fremste faglige autoriteter medvirker i denne perioden til å vanskeliggjøre epidemibegrensningen. I perioden mellom 1840 og 1875, og særlig på 1850- og 1860-tallet, er det mange innflytelsesrike faglige autoriteter som avviser alt som kan minne om smitteteorier for en rekke dødelige infeksjonssykdommer som opptrår epidemisk.
Slik har de gamle, velprøvde tiltakene i smittevernet, som å sette folk i karantene, og desinfisering, vært avviklet i lengre perioder. Det er først siden omtrent 1860 at slike tiltak, etter mange års bitre erfaringer og skarp faglig offentlig debatt, er kommet i bruk igjen.
Fra omkring 1860 har Norge etablert en av de mest vidtgående helse lovgivningene i Europa, både når det gjelder Statens og samfunnets ansvar for innbyggernes helse og den enkeltes ansvar for å tilpasse seg myndighetenes tiltak.
Epidemiene blir forsøkt bekjempet på flere nivåer og med flere ulike midler. Internasjonalt har det siden syttenhundretallet foregått et samarbeid for å bekjempe epidemier gjennom de internasjonale karantenesystemene og rutinene for varsling av epidemier. Myndighetene har laget lover og tiltak på nasjonalt nivå, og leger og lokale myndigheter har satt i verk tiltak på lokalt nivå. Dessuten har folk, både i byene og på byga, gradvis blitt flinkere til å forstå sammenhengen mellom levesett og risiko for å rammes av sykdom.
Særlig kvinner, over hele landet og i alle sosiale lag, er blitt hverdagens fronttropper i kampen mot epidemiene.
Karantenemedisinen og de store karantenesystemene bygger på erfaringene om at de fleste epidemier oppstår og sprer seg gjennom smitte mellom mennesker på ulike måter. Folk har i mange år erfart at når sønner, fedre, brødre og ektemenn eller andre sjøfolk og fiskere kommer syke hjem på havet, kan sykdommen spre seg først til de nærmeste som pleier dem, deretter videre til venner og naboer som viser omsorg og hjelper til. Videre derfra sprer sykdommen seg til andre som disse er i kontakt med. Slik kan epidemier oppstå i havnebyer, kystgrender og fiskevær. Særlig under de store sesongfiskeriene, der mennesker fra lange kyststrekninger kommer sammen og lever tett innpå hverandre i overbefolkede og kummerlige rorbuer, kan epidemier herje hyppig og spre seg fra det ene båtmannskapet til det andre.
Kystfolket vet dessuten godt at lus og lopper også sprer seg slik, og i mange lokalsamfunn langs kysten er det tradisjon at hjemvendte fiskere må i lus karantene i naustet, med grundig vask av kropp og klær, før de får komme inn i familien. Slik tenker mange langs kysten også om sykdomssmitte, og det samme gjør mange leger som er oppvokst og virket der.
Mange har altså sett sykdommene, men før rundt 1840 var det ingen som hadde sett selve smittestoffet. På karantenestasjoner og i karantenelasaretter over hele Europa angriper betjeningen skipet, lasten, eiendelene, eiendelene og luften omkring de syke med alle tilgjengelige midler. Prinsippet er klart: det er menneskene som er bærere av smittestoffene, og smitten kan stanses gjennom isolasjon og desinfeksjon
Det er først nå og i årene som kommer at de sykdomsfremkallende mikrobene vil bli påvist i laboratoriene rundt om i Europa. Men flere steder i landet blir det likevel praktisert smittevern når epidemiene slår til.
Karantenemedisin er erfaringsbasert. Siden 1820-tallet har den medisinske vitenskapen beveget seg sterkt i naturvitenskapelig retning, og det betyr at vitenskapsfolk anser den kunnskapen som ikke bygger på tidens naturvitenskapelige metoder for å være uvitenskapelige. Slik er det også i Norge, medisinfagets autoriteter mener at isolasjon, desinfeksjon og karantene bygger på smitteteteorier som er unyttige og nærmest umenneskelige. Siden 1840-årene har også karantenesystemene blitt sterkt motarbeidet av nasjonsbyggingsprosjektene og den økonomiske liberalismen. Nasjonalistene ville helst bare tenke på sin egne lands interesser, og liberalistene ser på karantene som hindre for handelen, og vil ha dem vekk, nærmest for enhver pris.
Det nye, fremvoksende handelsborgerskapet er liberalister og mener at smittevern er uøkonomisk og umoderne. Mange europeiske stater og regjeringer på 1840- og 1850-tallet er blitt mer moderne og demokratiske, etter tidens standarder, og det betyr at de er blitt sterkere talsmenn for frihetsidealer og demokrati. De har ment at karantener og avsperringer er udemokratiske eneveldsmetoder, og mer preget av militaristisk tankegang som mer minner om middelalderen enn om et moderne samfunn.
I tiårene mellom 1835 og 1856, da karantene i Europa nærmest har vært borte, ble kontinentet herjet av gjentatte store koleraepidemier, med hundretusener døde i hver eneste pandemi. Også store epidemier av kopper, difteri og tyfoidfeber har rammet befolkningen hardt. Midt på 1860-tallet begynte imidlertid oppfatninger om sykdomsspredning å endre seg. Flere medisinere har begynt å anerkjenne at epidemisk sykdom kan være smittsom, og stadig flere land har begynt å innføre mildere karantenetiltak igjen. Men det skal ennå gå flere år før det kommer til internasjonal enighet om en felles tiltak for å begrense smittespredning over havet.
For å få ned den høye dødeligheten, er det ikke nok å sette i gang tilgang hver gang en epidemi bryter ut. Selv om dødeligheten i Norge er lav sammenliknet med større byer i utlandet, kan den likevel være svært høy. Og det er heller ikke alltid at den kan la seg forklare med enkelthendelser.
Nielsen, M.-B. O. (2011). Norvegr: Norges historie Bind III, 1840-1914 (Vol. 3 ). Oslo: Aschehoug, s. 18