I Kristiania er usedeligheten en gjenganger i samfunnsdebatten. For tiden fins det omkring 1000 prostituerte her, og ikke mer enn ca 35 000 menn i alderen 16-60 år. Siden 1840-tallet har prostitusjon begynt å bli et helseproblem, siden bordellene er en smittekilde for kjønnssykdommer.
Omkring 1850 var det rundt 20 bordeller i Kristiania, men tallet har gått ned til det halve i 1870-årene. Til gjengjeld har prostitusjonen utenom horehusene økt. De prostituerte kvinnene som har råd til det driver virksomheten sin fra innkvarteringer de leier selv, ofte til skyhøy leie. Omtrent en fjerdedel av de prostituerte er under 18 år, og bortimot halvparten av dem kommer fra landsbyda.
En lege har anslått at tre av fire menn pådrar seg gonoré før eller siden, og at prostituerte kvinner er den viktigste smittekilden. Syfilis er også svært utbredt.
Ifølge politiet vedtekter fra 1876 skal prostituerte i Norges hovedstad vise seg minst mulig ute på gaten. I sommermånedene kan de ferdes ute mellom klokka 21 og 23 på kvelden, men ikke flere enn to i følge, og de må ikke tiltale mannspersoner eller på annen måte tiltrekke seg oppmerksomhet.
Mellom klokken 8 og 10 om formiddagen må det ikke vise seg i på Karl Johan, i Kongens gate, Kirkegaten, på festningen på Akershus, eller ved det kongelige slottet. I teatrene får de kun adgang til de billigste sitteplassene. De får ikke lov til å bruke sporvognen, og de blir nektet adgang til restaurantene.
Vinduene i leilighetene og hyblene deres må være forsynt med lemmer, sjalusier eller rullegardiner, og på rommene må det finnes rent vann, såpe og håndkle. Kvinnene må ha en såkalt modersprøyte. Den skal de bruke til å skylle skjeden med etter hver kunde.
Dersom de bryter disse reglene, vil de prostituerte kvinnene pådra seg tiltale og straffet etter kriminalloven, eller hun kommer til å bli sendt til en tvangsarbeidsanstalt for alt fra en måned til et halv år.
Om et par år, i 1884, kommer Justisdepartementet til å bestemme at bordellene skal stenges. Men visitasjonsordningen for de private og offentlige og hemmelige prostituerte kommer til å fortsette inntil 1887. Da kommer ansvaret for kontrollen til å bli overført fra politilegen til byens helsemyndigheter.
Semmingsen, I. (1980). Norges kulturhistorie : 5 : Brytningsår - blomstringstid (Vol. 5). Oslo: Aschehoug. s 129