Friedrich Nietzsche sender første del av Also Sprach Zarathustra til sin forlegger

Friedrich Nietzsche sender den første delen av det som skal bli verket Slik talte Zarathustra til sin forlegger. Han har sittet i Rapallo og skrevet den i hele januar.

Det er en merkelig tekst: en suggestiv tilstand mer enn et filosofisk manifest. Foreløpig har han ikke tenkt på noen fortsettelse, men det skal vise seg at det vil komme en slags knoppskyting fra verket i løpet av de kommende to årene.

Nietszche selv har stor selvbevissthet i forhold til sin litterære figur Zarathustra, en galning og visman som med en sær blanding av klarhet og dunkelhet sier ting om livet som ingen andre vil kunne gjøre uten å bli gjort til latter eller havne i selvmotsigelser. I motsetning til Moses, henter ikke Zarathustra loven han snakker om fra stentavler fra Gud; han skriver dem selv. Han minner også om skikkelsen Jesus i det at han modnes i ensomhet. Modningen skjer riktignok ikke i ørkenen, men i en steinhule, men hans mål er i likhet med Jesus å frelse menneskene.

Det er riktignok ikke til evigheten eller Gudsriket han vil frelse dem til, men til den ytterste redelighet, der enhver blir den han eller hun allerede er.

Rammen om verket er at Zarathustra har dratt opp i fjellene og vært der i ensomhet i ti år. Nå er han kommet til så stor klarhet at han må ned til menneskene for å nede i dalen og fortelle dem om livets mening før det blir for sent. Han vil nå dem før fordommer og blendverk, smålighet og ærgjerrighet, kjedsomhet og underholdningssyke ødelegger dem fullstendig.

Ved første forsøk lykkes han imidlertid ikke med å nå frem med budskapet sitt, derfor må han tilbake til hulen igjen for en periode.

Ved veis ende er det som om den store middag er innen rekkevidde, tiden da livets alvor vil kunne utfolde seg. Derfor synger han sin midnattssang, den handler om den store morgenrøden som skal komme. Tegnet på at noe er på gang er den praktfulle løven som slår seg ned ved føttene hans og leende og kjærlig smyger seg inntil ham mens duene danser over dem.

Det er de talene som vismannen holder for dem han treffer, som er hovedinnholdet i boken. Formen er høystemt som hos en profet, men også poetisk, tankefull som hos en filosof, bitende som hos en kritiker.

Verket er fullt av retorikk og suggesjon, og det fins ikke særlig mange klare argumenter og synspunkter her. Derimot vrimler det symbolske bilder og antydninger, så det er mulig å tolke verket i mange retninger.

Nietzsches grunnidé er tanken om den evige gjenkomst. Dette tanken er en prøvesten for den som holder livet og den ubønnhørlige sannheten høyt: det er en avgrunnstanke, for enten finner man balansen høyt til værs, eller man styrter i avgrunnen, der avgudene og fordommene fins.

Det handler om å kunne si ja til livet og kunne stå inne for sine handlinger og tanker i en så konsekvent og villet form at man i et hvert øyeblikk og ansikt til ansikt med døden vil kunne si: "Var det livet? Javel! Så gi meg det en gang til!". Alt det man gjør og skal kunne komme tilbake igjen og igjen, men dette må man ikke bli skremt av, for hvis man blir redd, er ikke ens ja til livet og til egne verdier helhjertet. Det handler ikke om at alle ting gjentas evig, men om at man skal kunne ville det slik.