Elisabeth Grundtvig, Grundtvigs barnebarn, skriver en artikkel med tittelen Nutidens sædelige Lighedskrav i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet. Her fyrer hun av en salve mot Georg Brandes og de synspunktene som han et par år tidligere har formulert i en anmeldelse i tidsskriftet Tilskueren. Hun legger det frem slik: Kvinnene kan bli som mennene -- eller mennene kan bli som kvinnene. Det siste innebærer at mennene, slik kvinner alltid har gjort det, skal holde seg borte fra sex frem til ekteskapet. Den første varianten går ut på at kvinnene skal ha samme rett som mennene til å praktisere "fri kjærlighet" -- med eller uten ekteskapets velsignelse. Brandes har i sin artikkel blant annet hevdet at den seksuelle askesen som kvinner i de høyere sosiale lag i samfunnet utøver, er en ulykke og en naturstridig ting, ødeleggende for både menns og kvinners naturlige og sunne utfoldelse av driftslivet. Mot denne mannlige hevdelse av fri kjærlighet og seksualitetens sunne utfoldelse, setter Elisabeth Grundtvig inn en kritikk som munner ut i det bjørnsonsk lydende kravet om at mennene skal oppføre seg som kvinnene i sedelig henseende; altså ingen sex før ekteskapet. Men det er tale om mer enn kun et ekko av Bjørnsons budskap. For Elisabeth er utfallet mot Brandes et ledd i en større strid om hva kvinneligheten egentlig er. Hun mener at det er på tide at kvinner selv må finne ut hva det er de trenger, hva de vil, og våge å si det høyt. Hun kritiserer Brandes’ bruk av ordet natur i forbindelse med den frie seksualatferden. Det er jo den samme Brandes som har kjempet for å avsløre samfunnskonvensjonenes ikke-naturlige, ikke eviggyldige karakter, påpeker hun. Nå får han sin egen avnaturaliseringsmetode i hodet. For hvem har sagt at menneskets kjønnsdrift er uimotståelig? Hun gir selv svaret: det er det de mennene som har opphøyet mennenes seksualatferd til å være menneskets natur. Og hun går videre, og spør om denne påstått mannlige seksualatferden er mannens sanne natur. Det tror hun for sin del slett ikke. Det er altså ikke kvinnens atferd som må forandres, men tvert imot mannens. Kvinnen er et høyere vesen enn mannen, mener hun; i menneskehetens utvikling vekk fra det dyriske stadium representerer hun det foreløpige høydepunktet. Driften er hos kvinnen ikke kvalt, men den er blitt et moment i den svært sammensatt følelsen som kalles kjærlighet. Der står mennene mye lavere, nærmere de ville, mener hun. Men det betyr jo ikke at det kan være et mål at kvinnen skal bli villere! Man vil vel ikke tilbake til naturtilstanden? Det er vel ikke ønskelig at driftene skal ha herredømme over følelser og fornuft? Hun ser for seg at når mennene klarer å forandre seg på dette punktet, hvilket vel ikke må være helt umulig, tror hun, vil man få et samfunn der den sanselige driften ikke finnes annet enn i forbindelse med kjærlighet. Og det må vel være en ubetinget god ting. Artikkelen, og påfølgende møter i Dansk Kvindesamfund, utløser en voldsom debatt. Georg Brandes skriver tre artikler i Politiken hvor han spidder Grundtvig og den andre "Engle" som er enige med henne, og etter hvert spres sedelighetskrigen seg til resten av Norden. En bakgrunn for debatten kan sies å være at den moderne vitenskapens opptatthet av mennesket som biologi, og seksualiteten som dyrisk funksjon, truer under nye former å redusere kvinnen til kjønn. Mange unge kvinner som ellers støtter opp under den moderne tanken og støtter seg til vitenskapen, blir forvirret og usikre av striden. Med naturvitenskapelige begrunnelser blir de stilt overfor påstanden om å besitte et seksuelt begjær, som de av gode oppdragelsesmessige grunner overhodet ikke har noen personlig dekning for. De har jo blitt opplært til at slikt ikke er bra.