Edvard Grieg og kameraten er på fjelltur i Jotunheimen og treffer to herlige budeier som viser vei, og synger og spiller for dem

Edvard Grieg er på fjelltur i Jotunheimen sammen med Frants Beyer. De starter turen på Turtagrø, målet er Årdal.

De forflytter seg over Keisarpasset mot Utladalen. Skogadalsbøen er under oppføring, men de får tak over hodet på seteren samme sted. Neste morgen har de behov for veivisere over Friken sørover mot Vetti. På seteren er det to søte budeier en eldre og en yngre, prektig jente som heter Susanne. De tilbyr seg å følge de to herrene over fjellet, Under sang og jubel bærer det oppover, og på høyden setter de seg og raster med de ranslene har å by på. De blander konjakk med brevann, og det får stemningen stige til nærmest eterisk høyde.

Men de to budeiene må vende tilbake til pliktene på seteren. Fortapte blir de to vennene stående og se dem vandre langs fjellryggen, lyse, lette og ranke, med den blå horisonten som bakgrunn. Så stopper de to kvinnene plutselig. Susanne setter bukkehornet for munnen, og de lyder mildt vemodig en melodi. Når den toner ut, det er en G -- ser de to vennen på hverandre med tårer i øynene.

Siden kommer de to vennene ofte til å referere til denne «siste G» som et vennskapstegn i brevvkslingen seg imelllom.